~Life as it is~

Følelsene sitter som en vondt klump like under brystbeinet. Den har vokst seg større for hver dag de siste to ukene. Nå føles det som den snart eksploderer. Eksplosjon av denne klumpen er aldri bra, selv om den ene reaksjonen av eksplosjonen er sunnere enn den andre.. En eksplosjon av denne følelsesklumpen kan ende med to ting..

1.) Gråt. Men ikke bare vanlig gråt. Ingen stille tårer eller lett snufsing. Krampegråt. Gråt som tar pusten i fra meg. Gråt som gjør at jeg ligger på gulvet å hulker og gisper etter luft. Gråt som kan få meg til å kaste opp. Gråt som varer og varer, og der og da synes å aldri ta slutt. Det er en vond gråt, veldig vond gråt. Og noen ganger vil jeg bare stoppe denne gråten, men å få ut følelsene på en annen måte.. Den andre måten  ..

2.) Selvskading.. Min selvskading har ofte vært for å få løst opp denne klumpen i magen. Få krympet den litt. Det hjelper faktisk. Det er vel det værste.. Det er som om alle de vonde følelsene renner ut av sårene sammen med blodet. Lettelse. men samtidig skam, dårlig samvittighet og dårlige tanker om meg selv – som ikke klarte å la være denne gangen heller.

Det er ikke snakk om bare litt gråt eller litt kutting for å bli kvitt denne vonde klumpen. Et par tårer eller et par risp er ikke nok. Et par tårer eller et par risp, bare utsetter eksplosjonen – for en liten stund. Når de vonde følelsene har bygget seg opp, og klumpen er så stor som den kan bli – er eksplosjonen uunngåelig. Det er ekstremt sjelden at klumpen har forsvunnet av seg selv, uten gråten eller selvskadingen.

Jeg vil ikke gi etter for selvskadingen nå. Det har jeg gjort litt for ofte de siste mnd. Senest natt til tirsdag. Jeg føler også at det er gråtens tur til å ri av stormen fra eksplosjonen denne gangen. Jeg kjenner gråten ligge å ulme, klar til å ta over hele meg.

Jeg gir meg over. Ta meg, GRÅT.