Jeg fortsetter å dele gamle innlegg med dere, da jeg føler at noen av mine gamle innlegg er viktige. Jeg har jo fått en del nye lesere i det siste, og da er det greit å dra fram gamle, men viktige innlegg. Her er et innlegg jeg skrev om emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline). Spent på hvilke tanker dere gjør dere opp etter å ha lest dette innlegget.
Jeg har blitt diagnosert med Emosjonelt Ustabil Personlighetsforstyrrelse {hva er det} og etter at jeg leste litt om dette falt mange brikker på plass. Det finnes en forklaring på hvorfor jeg er som jeg er, hvorfor jeg gjør som jeg gjør, og ikke minst hvorfor jeg reagerer som jeg gjør.
Det problemet jeg har hatt mye av er reaksjonene. Hvordan jeg reagerer på ting som blir sagt til meg foreksempel, da tenker jeg på “kritikk”. Jeg tar det meste som kritikk eller irettesettelser, jeg tar det som noe negativt mot MEG som person. Det er nødt til å være negativt ment fra den personen som sier det, for alt er jo negativt med meg – jeg er en dårlig person. Jeg føler meg angrepet av denne “kritikken”, og når jeg føler meg angrepet så må jeg forsvare meg. Jeg setter meg i skikkelig forsvarsposisjon, og mitt beste forsvar er ANGREP.
Når jeg forsvarer meg selv, svarer jeg med en krass tone. Jeg blir sint. Og jeg gjør meg selv til et offer. Det er MEG det er synd på, det er JEG som blir angrepet. Jeg er jo nødt til å være offeret – det har jeg jo alltid vært?! Jeg er alltid den som bli angrepet. Fordi jeg er den det er lett å angripe, fordi jeg er den jeg er – en dårlig person. Jeg fortjener ikke bedre.
Det hele er egentlig en ond sirkel. Jeg føler jeg blir angrepet, så jeg forsvarer meg – med denne krasse tonen da, som ikke er bra i det hele tatt. Da blir jeg en dårlig person,og den dårlige personen er lett å angripe.
Det er så merkelig dette her, for jeg vet akkurat hva jeg gjør feil og jeg vet hvorfor jeg gjør feil. Fornuften min sier også at jeg bare overreagerer, at jeg ikke blir kritisert. Men jeg klarer ikke gjøre noe med dette, reaksjonene mine. Gang på gang kommer jeg opp i det samme, diskusjoner/krangler fordi jeg føler meg angrepet og begynner å forsvare meg – med angrep. Jeg sier ting jeg ikke mener, jeg gjør ting jeg ikke ønsker.
Ei klok dame sa til meg at jeg må ikke fokusere for mye på diagnosen. At diagnosen gir meg en grunn til å fortsette å reagere slik jeg gjør, og at også dette blir en ond sirkel. Absolutt noe å tenke på. Selv føler jeg ikke at jeg fokuserer så mye på diagnosen da. Det er jo ikke så lenge siden jeg fikk den, og for meg føltes det som en lettelse. En lettelse å vite at det er en grunn til at jeg er som jeg er, at det heter noe og at jeg ikke er alene om å ha det slik. Det gjør det også lettere å bli klar over situasjonen, og klare å jobbe med det. Feks. hadde jeg ikke fått diagnosen, og visst litt om det, så hadde jeg kanskje ikke sittet å tenkt over det på denne måten som jeg gjør i dette innlegget.
Min kjære sebravenninne Lise {liseliten} kom med noen svar til meg, og det satte jeg utrolig stor pris på. Lise har også denne PF’en, og er veldig åpen om det. Tidligere denne uka fikk jeg se en film hun har laget om dette emnet, hennes egne ord, tanker og følelser rundt dette. Jeg kjente meg så godt igjen, og filmen gjorde meg litt mer bevist på en måte. Åpnet øynene mine, og fikk jeg til å forstå litt mer av denne diagnosen jeg har fått.
Lise skriver til meg at man må fokusere på å skille mellom følsler og fornuft. Det man føler er ikke alltid det som stemmer med sannheten, og noen ganger kan sin egen fornuft også se at det man føler og reagerer på faktisk ikke stemmer. Så det Lise sikkert mener, er at om man klarer å bli mer bevist på fornuften, i steden for de vonde følelsene, så kan man klare å kontrollere reaksjonene. Det krever nok en del jobb, men er virkelig noe å tenke over.
Ei anna klok dame, Monica, snakker om hvor virkelige følelsene er for den personen det gjelder, selv om det ikke er reelt. Monica skriver: “Følelsen av å være uønsket er jo like virkelig og vond dersom man virkelig føler det sånn, selv om det ikke er reelt”. Andre kan mene at jeg ikke er uønsket, men om jeg føler det, så er det det som betyr noe for meg. Det er det som er vondt og vanskelig for meg, det føles reelt for meg, og det er det man må ta hensyn til.
Da kommer jeg tilbake til noe Lise sa igjen. Det er så mange som ikke forstår oss. Noen, slik som Monica, har forstått – men det er absolutt ikke alle som forstår. Og når de ikke forstår, så er det vanskelig å ta hensyn til at det faktisk føles reelt for den personen det gjelder. Lise skriver “Om verden bare forsto…Vi er ikke onde, frekke mennesker, vi er bare sårbare og vil beskytte oss selv.”
Jeg håper med dette innlegget at noen kanskje vil forstå.
Og jeg håper også at noen som kanskje har litt erfaring med dette vil skrive noen ord til meg, kanskje komme med tips om hvordan man kan lære seg å kontrollere reaksjonene sine. For hos meg så føler jeg at reaksjonene ødelegger så mye for meg selv. Og det ønsker jeg å forandre på.
Samtidig vil jeg takke de som har kommet med kommentarer på de andre forumene og på msn, og spesielt til de jeg har sitert. Og en forhåndstakk til de som kommenterer her i bloggen.
Kjempefint innlegg, Liljen! Jeg visste ikke om at denne diagnosen fantes før jeg begynte å lese bloggene til deg opg Lise, men det er veldig interessant å lese om. Du skriver det på en så god måte:)
Jeg har jo samme selv; har hatt diagnosen i 5 år snart?! Det som hjelper for diagnosen er terapi, snakke snakke snakke. Det er fullt mulig å kontrollere sine utbrudd som jeg kaller det og tankegang, man kan endre den. Den som ikke tror at man kan det har ikke prøvd engang da. Jeg hater diagnosen; for den dreper meg innvendig; men jeg kjemper imot den og jeg har sett fremgang de siste 5 årene. Kjenner meg igjen i mange som har samme diagnose.Men alle må huske at vi opplever forskjellig.Uten terapi så greier jeg ikke å leve rett og slett. Hvis jeg skal prøve å holde en litt stabil linje må jeg snakke snakke om følelsene osv. hvorfor, hvordan, hva.Om og om igjen. Jeg hadde et år der jeg var rett og slett frekk vil jeg si, men jeg hadde mye smerte og skyldte på diagnosen.Jeg blir nesten litt sur når noen skylder på diagnose nå; jeg kan skjønne mye,jeg vet selv hvor vanskelig det er. men jeg mener det er fullt mulig å greie å kontrollere mye iblant. som f.eks ting som ikke er kritikk men som man føler er kritikk og man angriper den personen.Jeg sliter masse med det selv, men jeg opplever mestring også på det området.Det er ikke gøy å skyve vekk dem man er glade i. Men man skal heller ikke bruke alle som psykologer. jeg passer på å ikke bruke opp vennene mine som det og familie. Jeg vil være Marie og ikke borderline.Jeg er ingen diagnose. jeg fikk denne diagnosen pga. at jeg er så traumtatisert som jeg er, det var begrunnelsen jeg fikk..jeg synes det er helt greit; jeg vet man kan bli frisk.men da må det terapi til og masse vilje og mot.Man må tåle å høre sannheten og man må tåle og få et par reale wake up calls iblant.Man kan ikke alltid gjemme seg i en bomullsverden for da kommer man seg ikke videre.jeg har en tendens til å rømme til den verdenen men det kan jeg ikke.man må holde seg i virkeligheten; prøve.Som sagt mange som har samme diagnose er forskjellig;Jeg f.eks kan ha mine utbrudd ja, jeg tenker mange ganger at mange vil meg vondt, men det er vrangtanker, altså fakta faen; vi har jo vrangtanker. for det vi tenker stemmer jo ikke med virkeligheten når vi tror at alle vil oss vondt eller mener noe negativt. det er jo ikke sånn.Jeg har veldig mye angst; så jeg er ikke så uttagerende lengre, jeg er veldig redd, prøver sjelden å lage krangler, det gjelder å høre på fornuften, ta imot hjelp, senke garden.søke hjelp. får man ikke den rette hjelpen en plass, søk en annen plass.man må ta ansvar for sitt liv. Om vi sårer noen så ser de ikke borderline, de ser oss. de ser ikke en diagnose, de ser oss. det er mange som forlanger mye av sine har jeg lagt merke til, ikke deg,Folk kan ikke skjønne alt og for mange er det for vondt å ta det til seg.jeg ser frem til den dagen jeg blir frisk fra dette helvette, det er et ord som kan beskrives for denne diagnosen og det er et helvette.men jeg har min bakgrunn, mine traumer, derfor har jeg borderline og minnene river meg i biter.
Kjempe bra innlegg.
Jeg vil skrive litt om mitt syn på følelser. Det heter at vi skal respektere følelser. Hvorfor det? Jo,vi bestemmer ikke med viljen hvilke følelse vi skal ha. Det eneste vi kan gjøre med viljen,er å skjule dem for oss selv og andre. Det er da de blir ukontrollerbare og farlige. Dessuten er alle følelser helt rasjonelle,sanne budbringere fra tidligere erfaringer. Når det ikke ser slik ut, er det fordi følelser gjennom assosiasjoner kan smitte over fra en situasjon til en annen. De følelsene som knytter seg til tidligere erfaringer av å bli angrepet og måtte forsvare seg, kan gjenta seg i senere situasjoner som ligner den første. Men nå kan de ramme feil og uhensiktsmessig. Den andre hadde kanskje gode hensikter.Det er viktig å lære seg å respektere egne følelser fordi de dermed ikke lenger undergraver selvfølelsen, og fordi det blir letter å kontrollere dem når en trygt kan ta dem frem i bevisstheten.
Kjempefint at du skriver om dette… Det er viktig å spre kunnskap om psykiske lidelser, og det synes jeg du gjorde på en god måte i dette innlegget!
Kjempebra innlegg! :)Vil du være med på blogg vs blogg?(i tilfelle bloggen min vises som anonym, legger jeg igjen bloggadressen: http://chanells.blogg.no
Fint innlegg Liljen!Har selv nettopp fått diagnosen på papiret og for det om det gjør vondt å vite sannheten føles det også godt at det har ett navn, at man ikke er alene her i verden og ikke minst vet man litt mer om fienden nå som den har ett navn. Du kjemper en krig, men nå vet jeg i alle fall hva jeg kjemper mot.
Tusen takk for svar alle sammen. jeg synes det er så viktig å sette lys på dette, og hvem gjør ikke det bedre enn en som lever midt i det? Det er så mange som ikke forstår dette med feks borderline, og da er det veldig viktig å fortelle litt om det.
Sv: Takk! Det var koselig:)Sv: Så bra at du fikk så bra tilbakemelding! Det er utrolig bra skrevet:) Og det er klart at det er håp! Tror det kommer til å bli bra til slutt jeg:)
du kom videre i blogg vs blogg! =D
sv: ops! sorry, hadde så dårlig tid at jeg skrev feil :p har ordnet det nå :)
sv : uff da, nå er det også ordnet :)