Jeg er lei for det, at noen av dere kanskje ble litt bekymret av forrige innlegg – det var virkelig ikke ment sånn. Det er ingenting å bekymre seg over. Jeg føler jeg trenger å skrive om det, men jeg må ta hensyn til datteren min og hennes far. Men kort fortalt;
jeg har jo tidligere skrevet litt om at Em har mistet mange mennesker i livet sitt det siste halve året, og at jeg tror det kan være noe av årsaken til at hun er veldig vanskelig for tiden. Jeg tror hun sitter inne med mye .. Sinne, svik, sorg. Hun har også snakket en del om at hun ønsker at jeg og pappan hennes skal bli kjærester igjen. Jeg har forklart henne at det kommer nok aldri til å skje, men likevel snakker hun om det. Hun har vært veldig vanskelig når faren hennes kommer hit å henter henne, hun vil ikke være med han – men etter litt om og men, så blir hun med han uten å gråte eller noe slik. Så det går jo greit. Hun trenger bare litt tid på å gjemme seg, og være vanskelig… *sukk*
Jeg tror hun bærer på mye sinne ovenfor pappan sin. For at hun ikke lenger får treffe eksen hans, og datteren hennes. For at han ikke er her hele tiden sammen med henne/oss. Jeg tror hun føler seg sviktet.
Jeg tror hun bare har det vanskelig, og trenger oss. Få vite at vi er her, vi er glad i henne, og vi kommer ikke til å forlate henne.
Uansett, jeg gledet meg på frihelg, sant. Men i går kom faren hennes til meg på msn. Han orket ikke ha henne lenger. Hun var for vanskelig, ville ikke spise middag. Så han kom hjem med henne. Han var så sliten, og hadde heller ikke moren sin eller søsteren sin der til å hjelpe han.
Jeg mener at det er helt feil. Han kan ikke bare gi henne opp fordi hun er litt vanskelig. Hvilket sinne og svik kommer hun til å føle på da? Kanskje ikke med det samme, men etterhvert.. !
Jeg spurte henne hvorfor hun kom hjem så tidlig. Svaret jeg fikk var: “Æ va så urolig te pappa. Æ villa ikke spis maten hains.” – altså det var hennes skyld. Jeg vil IKKE at hun etterhvert skal bli sittende med en skyldsfølelse over at pappan hennes ikke vil ha henne.
Så det er en litt vanskelig situasjon, hvor jeg bare er sint og lei meg på vegne av Em. Men jeg vet ikke hva jeg kan gjøre med det. Jeg klarer ikke snakke fornuftig med faren hennes, for jeg blir så sint og lei meg – og sier bare “om det er så jævlig vanskelig for deg å ha henne, skal du få slippe det..” Absolutt ikke rette veien å gå, men ..
Uansett, det er ingenting å bekymre seg over.
Edit: Tuusen takk for alle kommentarene de siste dagene <3
Skjønner at dette er vankselig Liljen! Og det blir veldig feil som du sier at Em skal tro ting er hennes skyld. Uansett hvordan du og exen kommuniserer så er det vel kanskje uansett best å løsne opp i denne floken. Kanskje Em vil være mer faren sin og kanskje han innser at hun ikke er så vanskelig :o)
Det høres ut som om han er litt “feig”.. kanskje han ikke har så mye erfaring med barn. Han bør absolutt skjerpe seg! Sånn kan man ikke gjøre med dattera si!
Det skjønner jeg at er vanskelig, og det er virkelig ikke måten og
gi henne opp på!
Men husk Liljen, du er ei fantastisk mor, det ordner seg nok, bare snakk litt med faren så får dere en løsning på det! :)
Jeg skjønner deg godt. Og det beste ville kanskje være at du skrev en mail eller noe til han hvor du helt sakelig og rolig skriver din side av saken, Em sin side og hva du forventer at han skal gjøre. Jeg vet det er vanskelig å ta slikt over telefon fordi det kommer frem så mye følelser fra dere begge. Jeg gjetter på at det var vondt for han også, at han følte på at Em ikke hadde lyst til å være til han og at han derfor kjørte henne tilbake? Den situasjonen kjenner i alle fall jeg veldig igjen.
Håper det løser seg
*klem* <3
SV: Hahahahaha. Jeg også :P Tro meg ;) Idag skal jeg ut å se om jeg finner en fin bok jeg kan kjøpe meg å bruke som scrapbooking ;)
Hvordan har helgen vært flotte du? <3
Jeg håper det løser seg for dere alle! :)
Jeg skjønner så veldig godt frustrasjonen din. Det siste man vil er at et barn skal sitte igjen med skyldfølelse og kjenne seg uønsket, og jeg synes det er så viktig å holde ut uansett hvor vanskelige ting blir. Man kan ikke gi opp et barn. Satser på du greier å prate pappa’n til fornuft :)
Uansett hva som skjer, så håper jeg det blir en riktig løsning for Em :o) Og at du klarer det som best for deg, uavhengig av hva konklusjonen blir ;o)
Takk for kommentarer dere <3
SV: Det forstår jeg veldig godt, men husk det er håndball på tv idag klokken seks. Det anbefales ;)
Uff, det er ikke sånn det skal være!! Har selv vært i samme situasjon som datteren din, med min egen far, og min lillebrors far. Det eneste du kan gjøre er å vise henne at du er der for hun!! Og det virker det så absolutt som du er :)
Håper faren hennes kommer til sansene, og tar litt ansvar!!
Klem
Han høres fryktelig umoden ut, Liljen. Letteste vei er ansvarsfraskrivelse. Virker ikke som han ser hva dette gjør med forholdet deres i framtiden, han skal bare ha det enkelt her og nå.
Du har virkelig sett henne og tar det helt på kornet når du forstår hva dette gjør med et lite barnesinn. Som du sier har hun det vanskelig for tiden og kan derfor være en prøvelse for omgivelsene. Men du er voksen nok til å se henne og hennes behov. Det er ikke hun som ER vanskelig, hun HAR det vanskelig. Og han som er en av hennes viktigste voksenpersoner bærer faktisk endel av ansvaret for de vanskene hun har. Han må stikke fingeren i jorda, og step up to the plate. Må være fryktelig tungt for deg å skulle “oppdra” han også.
Vet ikke hvor mye du skal gå inn i det. Det er jo fryktelig lite nyttig å prøve å endre andre mennesker. Du gjør nok best i heller se på hva du er for henne. For er det en ting du er flink til, så er det å jobbe med deg selv. Jeg synes du viser enormt med forståelse og empati for situasjonen til Em. Med deg som mamma kommer dette til å gå bra, til tross for at eksen din ser ut til å være langt fra moden nok til å handskes med sin egen situasjon og væremåte ovenfor sin datter.
Håper du har andre nære som kan være der for Em, og ikke minst som kan avlaste deg litt med barnepass.
Klem fra Lisemor
Takk alle sammen. Det er vanskelig ja, og det er så leit ovenfor Em. Akkurat nå synes hun det er helt greit, hun vil helst være med mamma’n sin hele tiden – men jeg tenker på hvordan det kan bli om 1 år eller 3.. Når hun innser hun savner pappan sin – men han ikke vil ha henne. :(
Jeg har jo mamma og pappa. Vi bor jo hos dem. Og er jeg bedt med ut ei helg, så er mamma barnevakt. Skal jeg være med på noe på kveldstid, så er mamma barnevakt – så fremt hun ikke har seinvakt eller personalmøte – og ikke kommer hjem før seint da. Så jeg er veldig heldig sånn sett da :) Tror ikke jeg kunne klart meg uten mamma og pappa <3 jeg skylder dem ALT.