Veldig ofte prøver jeg å tenke på at det er ikke meg det handler om. Det var ikke meg det skjedde. Det var noen andre, jeg var bare vitne til det, og har dermed bildene i hodet mitt. Jeg skriver en historie om det, hvor det er “hun” og ikke “jeg” – det er ikke meg det handler om. Jeg gjør det jeg kan for å forsøke å fortrenge dette, men sannheten er at det skjedde meg.
Jeg forsøker å ikke tenke så mye på det, naturligvis. Og det går overraskende bra, til tider. Helt til realiteten slår inn, og tar pusten fra meg. Et ord, eller et syn. En lukt, eller en lyd. Minnene kommer gradvis fram, et bilde på netthinnen – så et til, bilder som til slutt danner en helt forferdig film. Filmen om en 18 år gammel jente, som kjemper sin viktigste kamp i livet – og taper. Om en voksen mann, som utnytter sin maktposisjon, og skader en ung jente for livet. Den verste filmen jeg noen gang har sett, som spiller om igjen og om igjen på netthinnen min. Realiteten slår inn igjen! Pust Liljen, Pust!
I slike perioder trenger jeg å få ut tanker og følelser omkring dette. Så jeg blogger. Forleden la jeg ut innlegget “En tåre av blod” – som jeg fikk noen fine kommentarer på. Først av alt vil jeg si at jeg forstår at det er vanskelig å finne noe å si, men å bare vite at dere har lest og har “lyttet” til meg, er veldig godt.
Mens jeg satt å svarte på noen av disse kommentarene, som om det var den naturligste ting i verden å skrive om en voldtekt – slo realiteten inn, og tok pusten fra meg. Skikkelig tok pusten fra meg. Det gjorde fysisk vondt inni meg, og jeg ville bare få ut den vonde følelsen – det føltes ut som den satt fast inni meg, at alt det vonde satt fast inni meg. Bildene, minnene, følelsene.
Jeg vil gå tilbake til å late som om det ikke er meg det handler om. Det var ikke jeg som var den 18 år gamle jenta. Det er så vanskelig, for når realiteten først har slått inn, så er det så vanskelig å riste den fra seg. Den ligger der som en stor klump like under brystbeinet. (Som jeg har skrevet om tidligere – HER, HER og HER).
La meg glemme. La meg tro og føle det var noen andre det hendte.
{Foto: weheartit.com}
Jeg vil ikke erkjenne realiteten, den er for vond, for brutal.
Det er nok kroppens og sinnets måte å beskytte seg på. Distansere seg. Det blir på en måte en form for dissosiering – hvor man går ut av rollen og legger den over på noe annet. Det er din måte å klare å forholde deg til det. Og til en viss grad så er det bra. Det er din måte å overleve på. Kanksje det hadde blir for brutalt å ta det hele innover seg delv. For realiteten er der jo, og den kjenner du på innimellom. Men jeg tror faktisk at det kan være sunt å skape en viss avstand til det. En måte å klare å leve med det, samtidig som du er klar over hva som har skjedd. Ellers syns jeg du skriver gripende og rørende. Det er jo heftige saker dette her. Kjempeglad i deg, og husk jeg er her for deg!!
Jøje meg, her var det en del skrivefeil. Blir så engasjert vet du! :)
*kanskje
*seg delv, skal jo selvfølgelig være Deg Selv. Haha.
Klem :)
Så ikke feilene en gang jeg :p
Det er så forferdelig at dette skjedde med deg! Jeg kan ikke forestille meg den smerten du føler, og jeg vil bare gi deg en stor klem og si at alt kommer til å gå bra, selv om jeg vet det ikke er så lett. Som Lise sier, er det kanskje sunt å skape en slags avstand.
Klem
<3
Lise skrev mye klokt, jeg tror det meste er sagt. Men du kan aldri få høre nok at jeg er glad i deg, støtter deg og er her for deg hvis du trenger noen å snakke med.
Klemmer, ha en god dag vennen min.
Det vrir seg når jeg leser om hva du har gått igjennom. Og skjønner godt at man skulle ønske at det ikke var seg selv det hadde skjedd med!
Herre, klarer ikke å forestille meg det (siden jeg aldri har havna på den sia), men det må være jævlig på flere måter.
Tenker på deg!
Det er helt naturlig å distansere seg på denne måten. Det viktige er å finne balansegangen som passer for deg, hvordan leve med det med og likevel være så klar over det.. Og her kan ingen gi deg en fasit, mennesker reagerer forskjelling, trenger forskjellige ting i livet og handler forskjellig. Det som ville funket på meg, fungerer ikke nødvendigvis på deg…
Det er nok vondt, men jeg tror det er viktig å ta å føle litt på hvor du har det best i denne situasjonen, hva som er greit for deg og hva som ikke er det… :o)
Det meste er sagt, jeg føler så utrolig med deg! Og vet hvilken hinsides smerte det fører med seg. Men jeg har også lært meg at det finnes veier ut, veier som fører tilbake til det livet du en gang hadde :o)
Klem ;o)
Godt skrevet. Jeg fatter og begriper ikke hvordan mennesker kan gjøre sånt mot andre!?! Hva fikk han igjen for det? Fy faen!! Det er godt at du ikke tenker på det hele tida. Tror det er sunt at du distanserer deg fra tankene. Men skjønner at de kommer av og til.
Jeg tror nok det er en vanlig måte å fortrenge det vonde man har opplevd,man legger det liksom på en måte litt til sides,og lar seg selv tro at det ikke skjedde med seg selv. Men tenker man skikkleig over det,så kan det slå pusten ut av deg.
Jeg liker ikke at dette hendte med deg,ingen skal trenge å oppleve noe sånt. Det viser bare hvordan en mann tar seg til rette og viser makt..en svak handling. En skikkelig mann gjør ikke sånt med en jente. Det er nulltoleranse for sånt.
klem
Det meste er allerede sagt. Vondt å lese dette, men du skriver så utrolig bra. Du målbinder meg. Alt jeg vil nå er å holde rundt deg og gi deg den største klemmen noensinne.