Dette hadde jeg så lyst til å si til psykologen i dag.
Jeg var modig i dag. Jeg var det. Jeg innrømmer det. Det må jeg ha lov til å gjøre. !
Jeg hadde nemlig med meg det diktet jeg skrev den 19. februar, i tillegg til et annet blogginnlegg – som psykologen fikk lese. Og det var veldig vanskelig for meg. Det er noe annet å vise det til psykologen, enn å dele det på bloggen min – merkelig nok. (selv om også det var tøft)
I det siste har minnene vært veldig tilstede, og det har vært vondt og vanskelig. Jeg vet ikke om minnene har kommet så sterk tilbake nå, fordi jeg har det vanskelig for tiden. Eller om jeg har det vanskelig fortiden, pga at minnene har kommet sterkt tilbake. Men jeg har kjent på mye angst og redsel. Jeg har sovet dårligere – ble tre timer i natt!
Jeg følte det var viktig å si noe om dette i behandligen. Så jeg gjorde det. På en måte. Jeg lot RS lese det jeg hadde skrevet, mens jeg selv satt å si i gulvet og hadde skikkelig angst.
Etter at hun hadde lest det, begynte hun å snakke om det hun hadde lest. Hva hun sa vet jeg ikke nå, alle ordene gikk etterhvert inn i hverandre og er noe jeg har blokkert ut. Men jeg vet at for hvert ord hun sa, jo lenger og lenger ut på kanten kom jeg. Det føltes ut som om hun var på vei til å kaste meg utfor et stup. Mitt eneste fokus var på det å klare å kjempe i mot tårene og angsten.
Hun sa ikke noe galt. Hun sa ikke noe feil. Men jeg klarte bare ikke de ordene i dag, jeg klarte ikke høre noe om det i dag. Voldtekten. Dere må ikke tro hun sa noe galt, hun gjorde ikke det. “Det var ikke din skyld. Han var en mann i en maktposisjon, som gjorde noe du ikke ville. Det var han som holdt deg fast og gjorde deg vondt.” blablabla …
For hvert ord hun sa, jo nærmere det rommet kom jeg. Jeg kunne se han. Jeg kunne føle hans nærvær. Blokkere. Blokkere. Blokkere.
Så det var tøft. Veldig tøft. Og jeg ville bare si til henne at hun måtte holde kjeft, at jeg ikke klarte mer. Men jeg hadde nok med å holde alt ute. Så jeg klarte ikke si noe.
Så nå er jeg sliten.
Uff det skjønner jeg virkelig er vanskelig! Håper du er litt bedre nå, enn hva du var i sta! Tenker masse på deg<3
Jeg får så vondt av det du har opplevd Liljen. Håper du får en rolig og avbalansert helg og at tankene kommer over på noe annet ;-)
Go helg søta!
*trøsteklem*
*klem*
Jeg synes du var tøff som turte å vise psykologen noe du hadde skrevet.. Jeg fortlate ikke min behandler om bloggen i begynnelsen jeg, for jeg ville ikke at han skulle lese det… Men nå har han adr så han stikker innom iblandt (tror jeg).. Du er tøff!
Jeg printet det bare ut da. ;)
Huff. Det skikkelig tøft å høre de tingene man ikke vil høre p.g.a at man fotrenger de egentlig. Men det er visstnok det som skal hjelpe. Synes du var tøff som satt å hørte på i den mengden og lengden du gjorde. Stolt over at du klarer å holde ut en stund, selv om du sitter å blokkerer alt. Håper det går bedre nå :)
Tenker på deg nå :/ Skjønner dette er vanskelig <3 Sender deg igjen en klem <3
Du er utrolig sterk, selv om det kanske ikke føles sånn! At du turte å ta med deg noe av skriveriene dine til psykologen, det i seg selv er et tegn på din styrke! Jeg er så lei meg for at du går igjennom alt dette, og har bare lyst til å gi deg en STOR klem!! Så, jeg sender den en god klem, og håper du får en litt lettere helg <3