Can you forgive me again?
I don’t know what I said
But I didn’t mean to hurt you
I heard the words come out
I felt that I would die
It hurt so much to hurt you
Then you look at me
You’re not shouting anymore
You’re silently broken
I’d give anything now
to kill those words for you
Each time I say something I regret I cry “I don’t want to lose you.”
But somehow I know that you will never leave me, yeah.
‘Cause you were made for me
Somehow I’ll make you see
How happy you make me
I can’t live this life
Without you by my side
I need you to survive
So stay with me
You look in my eyes and I’m screaming inside that I’m sorry.
And you forgive me again
You’re my one true friend
And I never meant to hurt you
[Lyrics: Evanescence - Forgive me]
Vi alle gjør feil. Jeg gjør feil. Du gjør feil. Noen ganger ser man ikke feilene før det er for seint. Noen ganger er det vanskelig å innse feilene sine. Og noen ganger er det vanskelig å be om unnskyldning og tilgivelse. Kanskje er det ikke bare ens egen feil – men hvor hardnakket skal man stå på sitt da? Skal man være ydmyk og be om tilgivelse, før det er helt over – selv om man også selv sitter og er såret? Eller skal man risikere alt ved å være sta og egen? Jeg har valgt å strekke ut en hånd, fordi jeg rett og slett ikke orker å miste noen jeg er så glad i. Hvordan kan man orke å miste venner? Man MÅ bare ta seg sammen og søke tilgivelse. Man må bare håpe at det ikke er for seint.
Jeg ville gjort hva som helst for å endre ting. Hva som helst. I would walk five hundred miles, and I would walk five hundred more!
Man er sint og såret. Man gjør ting man angrer på. Ugjennomtenkte ting. Kanskje fordi man tror det er det beste, men burde man ikke vente med slike avgjørelser til man er roligere? JO – men impulsen tar overhånd noen ganger. Også er det for seint. Men er det for seint? Eller kan det rettes opp i? Er man villig til å tilgi? Er man villig til å be om unnskyldning? Er man villig til å ta i mot en utstrakt hånd? Er man villig til å forsøke? Kan det rettes opp i?
Men tanken jeg sitter igjen med; - Det er vel godt å bli kvitt Liljen for godt, hva?
Liljen,lijen!
Om jeg bare visste en nøkkel som jeg kunne dele med deg.
En nøkkel som kan låse deg ut av dette fengselet du sitter i….
Et fengsel av smerte, selvfordømmelse, negative og destruktive mønster osv osv!
Er så vondt å lese hvordan du har det. Det er jammen mye man skal igjennom som menneske!
Du har en høy utdanning. Det er ihvertfall sikkert. På livets skole. En velbrukt klisje men så sant allikevel.
Kan ikke si at jeg skjønner. For jeg har ikke borderliner som diagnose. Kjenner meg ikke igjen i de reaksjoner og alt som følger med. Men jeg har mine diagnoser. Mine sår fra fortia og det gjør vondt.
Vondt er vondt uansett! Men jeg har skjønt såpass at det er en tung og smertefull diagnose å bære med seg i livet… Virker som det blir mye misforståelser og konflikter i relasjoner. Det må være vanskelig for deg…
Sender deg gode tanker nå!
Takk <3
Dette innlegget bare skriker martyr…
Hvis du vil beholde dine nære, bør du revurdere taktikkene dine.
Du sier alltid at når folk blir kjent med deg, liker de deg ikke lenger.
Vel, kanskje er det på tide og se mønsteret? For delvis har du rett i det.
Det kan ta uker, det kan ta år, men til slutt går det en grense for hvor mange unnskyldninger og feil man kan godta.
Den dagen du slutter å sette deg i martyr-rollen, den dagen du slutter å velte deg i egensympati, den dagen får du vennskap som varer.
Det er ingen som holder ut med noen som hele tiden må være i fokus.
Så fint du vet hva jeg tenker og føler da.
Innlegget er ærlig og opprikig, og skrevet i beste mening. Tror du noe annet, så synd for DEG!
Du kjenner meg tydeligvis ikke så godt som du later til.
For er det noe jeg ikke er noe særlig glad i, så er det nettopp det å være i fokus! Det er ikke for ingenting jeg er stille og beskjeden i en større gruppe mennesker. Jeg er ikke den som roper høyest, vil helst være usynlig og ikke bli lagt merke til. Bare se og lytte til andre.
Egensympati ja.. Særlig, liksom! Prøv å bli kjent med mennesker før du dømmer og later som du vet alt om dem!
Tror du ikke jeg ser mønsteret? Tror du ikke jeg vet hva problemet/ene mitt/mine er? Hadde du lest bloggen min, hadde du sett at jeg er ganske klar over problemene mine, både ting som har hendt meg og hvordan jeg er som person.