~Life as it is~

Må vel ha et lite innlegg som sier litt om hvem jeg er…

Jeg er ei jente som er født 27. april 1983 – på Namdal sykehus som det het den gangen, nå heter det Sykehuset Namsos. Jeg kom da inn i en familie som besto av en mamma, en pappa og en storebror. Senere skulle det også komme til en lillesøster og en lillebror inn i familien min, i tillegg til flere katter opp igjennom årene. Jeg hadde en fin og trygg oppvekst, sånn alt i alt – vil jeg påstå.

Har vel alltid vært veldig beskjeden og sjenert. Da jeg var lita hang jeg mest i skjørtene på mamma når vi var ute blandt mye folk. Når jeg ble større lærte jeg også at det ikke var mye vits å snakke, fordi ingen lytta uansett – derfor ble jeg den stille jenta, hun som aldri sa noe særlig blandt andre mennesker bortsett fra venner.

Jeg har vokst opp blandt både guttevenner og jentevenner, og var nok en god blanding av guttejente og “vanlig” jente. Jeg klatra i trær og lekte med biler og lego, men jeg lekte også med dukker og barbie. Nå er jeg ei jente som gjerne vil kunne andre ting enn bare å vaske hus og lage middag. Jeg vil gjerne bytte dekk på bilen min selv, jeg kan gjerne hugge ved. Jeg vil kunne klare meg selv, uten å være avhengi av andre.

I 2003 ble jeg mamma. Så jeg er alenemamma for Emma-Isabelle. Har alltid vært alene med henne – hjertet mitt.

Jeg har opplevd mye vondt i livet mitt, og jeg sliter psykisk. Jeg er ikke redd for å si det lenger. Jeg har erkjent problemene mine, og jeg har tatt tak i dem. Jeg går til behandlig hos psykolog, i tillegg til at jeg jobber beinhardt med meg selv. Jeg har lært meg at åpenhet er veldig viktig, og jeg ønsker å nå ut til folk – og la folk vite at psykisk helse ikke er tabu!

Jeg har diagnosene Emosjonelt Ustabil Personlighetsforstyrrelse og Unnvikende (Engstelig) Personlighetsforstyrrelse. Jeg har slitt med selvskading i 10 år. Og har angst og depresjoner. Har opplevd voldtekt, og har blitt mobbet. Så jeg har en del erfaringer som har formet meg til den jeg er i dag. Gått i fast psykiatrisk behandling siden 2006.

17. november 2003 ble jeg mamma. Jeg var da 20,5 år – og absolutt ikke klar for å bli mamma. Det var ikke planlagt, og jeg var ikke sammen med barnefaren. Men jeg tok et valg, og det har jeg ikke angret på siden da.

Jeg har alltid vært alene med henne, men faren hennes har vært der og støtta opp innimellom. I tillegg har farfaren, farmora og tanta på farsiden vært veldig støttende og snille. De har tatt godt i mot oss, og det er deilig.

Em (som jeg kaller henne på nett) er ei flink og god jente. Hun er veldig smart, og lettlært. Hun er utrolig godhjerta og herlig.

På grunn av min situasjon bor jeg og Em hjemme hos mamma og pappa. Det er tryggest og best for oss, foreløpig. Vi får god støtte fra dem, de har alltid vært der for oss – og de er så flinke med Em, samtidig som de ikke tar helt over.

Mange vil nok være skeptiske til meg som mor, pga alt jeg har vært gjennom og pga min ustabilitet. Men jeg vet at jeg er en god mor, selv om jeg har mange fler tyngre dager enn mødre flest. Og det er ingen i min omgangskrets, familie eller behandlingsteam som noen gang har stilt spørsmål ved meg som mamma. Det er betryggende å vite.

Har tidligere ungått å skrive noe særlig om Em på bloggen, nettopp fordi enkelte folk er veldig dømmende når det kommer til at jeg er mor og psykisk syk. Men i det siste har jeg skrevet mer og mer om det, nettopp for å vise at Em har det bra og at jeg er en god mamma. Jeg har ingenting å skjule.

Fortiden min inneholder mye grums. Jeg har minner fra barndommen som ikke er fine, selv om jeg også har mange gode minner fra barndommen – sånn alt i alt hadde jeg en fin barndom. En fin familie, med fine foreldre og 3 søsken. Godt forhold til andre slektninger. Det er ETT minne jeg sliter litt med, men velger å ikke skrive så mye om det.

Fram til jeg var 10 år bodde vi på Utvorda. Lekte med både gutter og jenter, alt fra de som var noen år yngre til de som var noen år eldre. Fant på mye rart, og var kanskje litt rampete.

Når vi flytta til Statland ble alt så annerledes. Fler å holde sammen med. Men det førte også til fler krangler, jeg skjønner ikke hvorfor jenter skal ha så vanskelig med å være 3 jenter sammen, eller fire for den saks skyld. Hvorfor skal de alltid være bare to og to? I femte klasse opplevde jeg for første gang å virkelig si noe lite gjennomtenkt, som ødela veldig mye for meg. Det hjalp lite å beklage seg, hun ville ikke tilgi det jeg hadde sagt. Det var jo ikke vondt ment . . .

Jeg lærte meg at det var best å ikke si noen ting. Jeg var ganske stille og beskjeden fra før, men ble enda mer stille og beskjeden etter hvert. Man burde virkelig bruke tid til å tenke gjennom hva man skulle si, ellers ble det feil – derfor endte det med at jeg tenkte og tenkte, og aldri fikk til å si det jeg ville si.
Det ble også slik at når jeg da først hadde noe å si, så lyttet ikke folk til meg. Det jeg hadde å si var ikke viktig. Dette er noe jeg sliter med enda, og blir heller sittende å lytte til andre, i steden for å være den som snakker.

Jeg har alltid vært overfølsom som jeg kaller det. Tatt ting veldig tungt, og holdt fast lenge i det. Som da søskenbarnet mitt mistet livet i en bilulykke, eller da en av mine lærere på barneskolen gikk på sjøen for å ta sitt eget liv. Da farmor døde. Og en stund var det så veldig mange i den lille bygda vår som døde på kort tid, og jeg tok det til meg. Sørget over dem jeg knapt kjente også. Hold liksom litt fast i sorgen.

Første året på videregående var ensomt. Jeg gikk i en fin klasse, men utenom skolen snakket jeg ikke med dem. Jeg var for sjenert. Det var dette året jeg for første gang rispet meg med barberblad. Vi hadde hatt besøk av en tørrlagt alkoholiker på skolen, som holdt foredrag. Jeg tenkte mye på denne tiden (jeg har vel alltid vært en tenker), skrev et brev til han etterpå, hovedsaklig om mitt søskenbarn som døde i den bilulykken – ettersom det var snakk om fyllekjøring. Jeg fikk svar på brevet også, og det betydde mye for meg. Jeg lengtet så sårt etter en som brydde seg, og alltid hadde jeg søkt mot de eldre mennene. (Jeg vet ikke hvorfor..) Endte med at jeg ringte han, men turte ikke si noe – og hatet meg selv for det etterpå. Så jeg rispet meg. Bare pittepittelitt.

Andre året var et fint år. Kom veldig godt overens med klassen, og jeg var en helt annen person. Klassens klovn, hun som dansa på pulten i friminuttene, hun som ikke tok seg selv så høytidelig. Men etter skoletid var jeg fremdeles veldig ensom. Enstøing.

Tredje året på videregående bodde jeg å hybel hos en politimann. Og i november 2001 voldtok han meg. Jeg turte ikke si noe til noen. 21. januar klarte jeg ikke mer – jeg forsøkte å ta livet mitt. Ble oppdaget av mine to beste venner, og familien min skjønte da at jeg måtte flytte. Jeg hadde tidligere sagt at jeg ville det, uten å si noe om hvorfor. Men kontrakten min var bindende, så jeg kunne ikke flytte. Men dagen etter selvmordsforsøket dro pappa og henta alle sakene mine fra hybelen, og fikk ordna meg ny hybel. Familien min fortalte senere at de var redd noe slikt hadde skjedd, men de håpet at det ikke var det. Like etter påske begynte ei venninne å spørre meg om hva som var hendt, og jeg klarte ikke lenger å holde det for meg selv. Jeg fortalte det til to venninner og en venn. Vennen sa det til faren sin, og saken ble anmeldt. 2 avhør som begge varte litt over 4 timer. Mine tre venner var i avhør, i tillegg til politimannen. Så ble saken henlagt. “Intet straffbart forhold anses bevist”. Den sommeren fortalte jeg det også til familien min, det var da de sa at de hadde på følelsen av at det var noe slikt. 24. april hadde jeg nok et selvmordsforsøk, en kompis av meg kjørte meg til legevakta.
Etter det fikk jeg time til psykolog, og forsøkte meg der. Men klarte ikke gå dit. Var der kun et par ganger. Var veldig deprimert og hadde mye angst. Sov ikke om nettene, og skulket skolen. Selvskadet og tenkte ofte på å ta livet mitt.

Fra januar 2002 fikk jeg et seksuelt forhold til han som senere skulle bli far til mitt barn. Jeg hadde vært forelsket lenge, så da han knipsa kom jeg. Jeg ble hans skitne lille hemmelighet. Vi holdt på i godt over et år, før jeg ble gravid – og jeg bestemte meg for å beholde ungen. Da hadde jeg noe å leve for, og jeg hadde aldri klart å leve med meg selv om jeg hadde tatt abort. Ble mor til ei skjønn jente 17. november 2003!

Fullførte videregående gjennom kveldskurs på voksenopplæring i 2005/2006, og høsten 2006 begynte jeg på HINT – førskolelærer-linja! Det var vel i 2005 jeg begynte å bli dårligere igjen. Selvskadingen tok seg opp, forholdet til faren til Em ødla meg også. Han brukte meg, samtidig som han hadde flere han lå med. Så lovet han meg gull og grønne skoger. Og gav meg skylden da jeg konfroterte han med de andre jentene. Rakket ned på meg, fordi jeg hadde snoket på hans mobil eller PC. Og jeg tok på meg all skylden. Jeg og Em bodde alene høsten 2005, og jeg sov lite om nettene. Jeg lukta brann, selv om det ikke brente. Jeg var redd hele tiden, og turte ikke sove. Jeg var sliten og lei.

Før jeg og Em flytta inn til byen var den verste tiden med pappa. Jeg bodde hjemme, og jeg og pappa krangla hele tiden. Jeg provoserte nok mer enn nødvendig, og han overreagerte mer enn nødvendig. Endte med at jeg stadigvekk søkte tilflukt hos faren til Em, og ble der noen uker i strekk. Pappa ble så sint på meg, veldig ofte, at han slo eller tok hardt tak i meg. Han klarte ikke kontrollere sinne sitt. Senere begynte jeg å forstå at jeg provoserte han så ille, for å få han til å slå – fordi jeg følte jeg fortjente det.

I begynnelsen av 2006 var jeg til legen min, og ba om henvisning til psykolog. April/mai var jeg til utrredning, og oktober 2006 hadde jeg min første time til en spesialvernepleier, som viste seg å være redningen min. Men de to årene jeg gikk hos han hadde jeg en veldig alvorlig selvskading, i tillegg til at jeg tok overdose flere ganger. Men de 8 siste mnd hos han hadde jeg holdt meg skadefri, og OD-fri. Men han måtte slutte, og jeg måtte begynne hos en ny. Da sprakk jeg også på selvskadingen, og den tok seg opp igjen.

På grunn av behandlingen, og det at jeg var på mitt verste på den tiden, sluttet jeg også på førskolelinja – etter bare et halvt år. Det å være alenemor og psyk, og i tillegg bo 12 mil unna familien var uholdbart for meg. Jeg måtte ha fokus på behandlingen.

September 2008 sluttet behandleren min, og jeg fikk ny psykolog. Hadde en dårlig start med henne, og jeg ble dårligere igjen. Men nå etter 1,5 år til henne, har også hun sluttet.

Hjemmeværende alenemamma. Gaah, så kjedelig. Jeg klarer ikke jobbe eller gå skole, så jeg er hjemmeværende. Og jeg klarer ikke holde på en kjæreste. Føler meg pittelitt mislykka innimellom altså.

Har nylig sluttet hos min psykolog RS, og venter på brev med time til ny psykolog, TI.

Men har kommet meg lagt likevel. Lært megselv å kjenne bedre. Reflekterer over min situasjon, og jobber hardt med meg selv. Er per dagsdato (07.05.10) 18 uker selvskadingsfri. Og ikke tatt en overdose på veldig veldig lenge – husker faktisk ikke sist jeg gjorde det.

Går på arbeidsavklaringspenger fra NAV.

Vil fortsette i behandling. Vil virkelig bli bedre. Vil bli frisk nok til å ta noe utdanning eller jobbe. Men vet at det tar tid. Jeg skal gjøre det jeg kan for å få behandlingen til å fungere, selv om jeg på nytt må begynne hos ny behandler.

Jeg skal fortsette å holde meg skadefri. Jeg har satt meg som mål å ikke skade meg noenting i løpet av 2010 – og snart er jeg halvveis.

Noen større mål enn det har jeg faktisk ikke satt meg. Jeg vil bare fortsette å jobbe mot å bli frisk.

Les også:

~ Tilbakeblikk: Mine første ti år
~ Tilbakeblikk: Barne og ungdomsskolen
~ Tilbakeblikk: Videregående
~ 14 år har gått, men minnene om 11.11.95 er sterke
~ Da Em ble født