En novelle om min egen historie, som jeg skrev i 2005..
~~~~~~
Hun aner fred og ingen fare. Men da hun reiser seg for å gå griper han tak i henne. Tar henne hardt i overarmen, og snur henne rundt. Han dytter henne ned på gulvet, og er raskt over henne. Han er tung, og holder henne fast. Han kaller henne de groveste ting, og håndflaten hans slår hardt mot kinnet. Hun undrer på hvordan noen kan forandre seg fra hyggelig til et monster på så kort tid. Han beføler henne. Han er hardhendt, og det er vondt når han knar brystene. Han holder begge hendene hennes fast med ei hånd, over hodet på henne. Den andre hånden bruker han til å ta på henne nedentil. Først uten på buksen. Hun prøver å skrike, men da slår han henne nok en gang. Han er rask med å dra av henne bukse og truse. Og han åpner sin egen bukse, og hun merker at han er hard. Hun vet hva som kommer til å skje. Hun orker ikke tenke, orker ikke kjempe i mot, hun stenger alt ute. Hun lar han få gjøre som han vil, så kanskje han lar henne gå etterpå. Han legger seg over henne, tung og voldsom. Hun kjenner at han stanger mot kjønnet sitt. NEI, hun skriker, hun vil ikke mer. Hun prøver å kjempe i mot igjen. Prøver å vri seg løs, men han er for sterk. Nå er han inni henne, hun kjenner det godt. Så stor, hard og voldsom. Hun blir helt paralysert, og lar han gjøre seg ferdig. Det er som om hun er i transe.
Så ringer det langt borte, en telefon. Den ringer lenge, så stopper den. Hun hører at han snakker, langt borte. Hun hadde nesten ikke merket at han var gått. Hun krabber fort ut i gangen. ”Se å få på deg klærne og kom deg ut her fra”, nå var han der plutselig igjen. Hun tørr ikke gjøre annet enn å adlyde. Hun drar fort på seg truse og bukse. Hun smeller døra etter seg, og løper ned til hybelen. Låser døra. Hun blir liggende på senga lenge. Hun vet ikke en gang hvor lenge, det er som om hjernen har sluttet og fungere ordentlig. Hun føler seg skitten og ekkel, kvalm.
Hun lister seg stille inn på badet, og skrur på dusjen. Vannet er varmt, og hun kjenner at det hjelper.
Vannet begynner å bli kaldt. Hun orker ikke gjøre noe med det, hun må vaske seg ren. Hun vet hun er skitten, føler seg så veldig skitten. Hun vet at når vannet begynner å bli kaldt, må hun ha stått der lenge. Men hun orker ikke tenke på hvor lenge, hun orker ikke tenke på noen ting. Sakte glir hun ned langs veggen i dusjen, og blir sittende. Hun føler seg helt tom innvendig, og det eneste som betyr noe akkurat nå, er å bli ren. Hun sitter der litt til, nå er vannet iskaldt. Så reiser hun seg, det er så vidt hun klarer å stå på beina. Hele kroppen skjelver. Fort tørker hun seg, og kommer seg inn på rommet sitt. Døren låser hun, ingen skal få slippe inn. Den kvelden gråter hun seg i søvn.
Neste morgen da hun våkner bestemmer hun seg for at dette skal bli hennes lille hemmelighet. Dagene går, og merkelig nok synes hun at dagene går greit. Hun føler seg som en annen, fremdeles like tom innvendig, men dagene går som før.
2 måneder går det før den første store reaksjonen kommer. Huden er så tynn, det skal ikke mye til før barberbladet har trengt seg igjennom. Blodet pipler ut. Rødt og frisk. Dråper av salt renner nedover kinnene hennes, mens dråper av blod renner nedover armen og legger seg i en dam på gulvet. Hun føler at livet ebber ut, akkurat da kommer to venninner på besøk. Så skulle de bli redningen hennes denne gangen…
Ting blir ordnet opp i. Ny hybel, og masse omsorg. Men hemmeligheten er fremdeles hennes. Noen begynner å hinte om at de skjønner hva som har skjedd, da sprekker hun. Forteller det til tre av sine bestevenner. Det var godt å få det ut, men det gikk ikke som hun trodde. En av vennene fortalte det til faren sin, som igjen anmeldte saken. 4 timer lange avhør, 2 stykker av dem. Et avhør hvor hun følte at alt kom til å ordne seg, politiet trodde på henne, og den skyldige kom til å få straffen sin. Så et avhør, hvor verden falt i grus. De tvilte på henne, det merket hun fort. Og da ble hun usikker. Fikk ikke sagt det hun ville, og alt ble bare rot. De hadde snakket med HAM, og han hadde alibi. Men hun visste at alt var løgn, ikke noe av det han hadde sagt, stemte. Men hva kunne hun gjøre. Det gikk ikke lange stunden før brevet kom. ”De underrettes om at forholdet er henlagt idet intet straffbart forhold anses bevist”. Det kom som et slag i magen, men hun var forberedt. Det eneste hun angret på, var at hun hadde fortalt det til noen. Hadde hun holdt stilt, hadde hun sluppet fire timer å sitte og forsvare seg, men allikevel ikke bli trodd. Hun hadde sluppet å bruke sommeren sin på avhør, og undre på hva som kom til å skje.
Fire år er gått, og nå føler hun livet går greit. Men minnene om den vonde novemberdagen kommer alltid til å være der. Marerittene. Arrene, både på sjelen og på håndleddet. Flere arr blir det også. Hun synes den fysiske smerten er lettere å takle enn den psykiske. Derfor finner hun frem barberbladet når minnene kommer. Ikke fordi hun ønsker å dø, men fordi det er så vanskelig å takle alle tanker og følelser fra minnene. Når hun blør, føler hun at alt det vonde renner ut av henne gjennom det åpne kuttet.
Hun gråter en stille gråt, og tåren av blod renner. Den tåren av blod vitner om den grusomme novemberdagen for fire år siden.
