Lise skrev en tekst om sebrapiker for ikke mange dagene siden, og jeg har tenkt en del på dette i det siste. Jeg har ikke for vane å tenke på megselv som en sebrapike. Jeg tenker på megselv som selvskader. Men jeg har innimellom brukt det ordet om meg og andre som er/har vært selvskader. Og jeg vil ikke si det er noe skummelt eller dumt å bruke dette ordet om oss, og jeg tror ikke vi lurer oss selv til å tro det er bedre å kalle det sebrapike enn selvskader.
Vet du at de svarte og hvite stripene til sebraen er et kamuflasje-mønster? At dette mønstret fungerer som en beskyttelse for sebraen? Dette er noe vi selvskadere kan kjenne oss igjen i også. Selvskadingen har blitt en trygghet for oss. Joda, kanskje en falsk trygghet, men likevel en trygghet. Vi kan finne beskyttelse i selvskadingen, vi beskytter oss fra verdenen. Beskytter oss fra onde mennesker og hendelser. Ja, det er faktisk sant. Mange skader seg selv for å ødelegge seg selv, slik at andre ikke vil ta i oss eller være med oss. Kanskje spesielt overgrepsofre. Som skader seg selv, for å bli ødelagt, så ingen vil ønske eller kreve sex fra oss mer. Vi gjør oss selv stygge, så andre skal synes vi er stygge. Beskyttelse. Trygghet.
Vet du at en sebra er sterk? Vet du at en sebra er rask, og kan sparke fra seg så hardt at den kan drepe en løve? En sebra lar seg ikke knekke, den kjemper i mot. Det gjør vi selvskadere også. Vi er sterke, og vi kjemper. Vi kjemper mot “løven”, kjemper mot at den skal bruke klørne sine på oss. Vi kjemper like mye som en sebra, vi sparker i mot og forsøker å drepe løven! Kom aldri her å si at en sebra, eller en selvskader er svak.
Vet du at det ikke finnes to like sebraer, hver eneste sebra er unik – med et helt eget og unikt mønster? Slik er vi selvskadere også, vi er helt unike. Det finnes ingen som oss. Med eller uten striper, så er vi unike og verdifulle. Det er viktig for oss selv å huske på, og også for andre å vite!
Vet du at det finnes flere ulike sebra-sorter, og at den ene heter fjellsebra? Vet du at fjellsebraen er ekstra sårbar? Fjellsebraen er den minste av sebra-artene, og er en veldig sårbar art. Kanskje fjellsebraen er mer den typen sebra som vi selvskadere kan kjenne oss igjen i. Vi er innimellom veldig veldig sårbare.
Det er ikke bare kuttene og arrene våre som kan sammenligne oss med en sebra. Men også hvordan sebraen beskytter seg med stripene sine, hvordan sebraen viser styrke mot det som prøver å skade han eller drepe han, hvordan vi er unike og verdifulle, og hvordan vi er sårbare.
Jeg mener ikke at sebrapike er et begrep som romantiserer selvskading. Jeg mener ikke det er dumt og negativt å bruke dette begrepet på selvskadere. Men jeg forstår at det kan være delte meninger om dette, og det respekterer jeg. Men jeg synes også at andre skal respektere at enkelte bruker det begrepet.
Jeg spurte en gang en sebra:
Er du sort med hvite striper
eller hvit med sorte striper?
Og sebraen så på meg og sa:
Er du sterk med svake sider
Eller svak med sterke sider?
Er du god med onde påfunn
eller ond med gode påfunn?
Er du glad med triste dager
eller trist med glade dager?
Er du flink med dumme innfall
eller dum med flinke innfall?
Og slik fortsatte og fortsatte
og fortsatte den,
og aldri, aldri, aldri, aldri spør jeg
en sebra om striper igjen
{Poem: Shel Silverstein}
Edit: Ikke alle skader seg selv for å ødelegge seg, som jeg skriver om i avsnittet om kamuflasje – men mange gjør det. For å lese mer om mine grunner til å selvskade, se HER. Det finnes så mange grunner til at et menneske velger å skade seg, noen har flere grunner, noen har bare en grunn. Selvskading er ulikt fra person til person, og selv om jeg skriver at sånn og sånn er det – så mener jeg ikke at det er slik for alle, eller at jeg sitter med fasitsvaret. Jeg kan bare snakke ut i fra egen erfaring, og det jeg har hørt andre fortelle/det jeg har lest.
