Vet du at de svarte og hvite stripene til sebraen er et kamuflasje-mønster? At dette mønstret fungerer som en beskyttelse for sebraen? Dette er noe vi selvskadere kan kjenne oss igjen i også. Selvskadingen har blitt en trygghet for oss. Joda, kanskje en falsk trygghet, men likevel en trygghet. Vi kan finne beskyttelse i selvskadingen, vi beskytter oss fra verdenen. Beskytter oss fra onde mennesker og hendelser. Ja, det er faktisk sant. Mange skader seg selv for å ødelegge seg selv, slik at andre ikke vil ta i oss eller være med oss. Kanskje spesielt overgrepsofre. Som skader seg selv, for å bli ødelagt, så ingen vil ønske eller kreve sex fra oss mer. Vi gjør oss selv stygge, så andre skal synes vi er stygge. Beskyttelse. Trygghet.

Vet du at en sebra er sterk? Vet du at en sebra er rask, og kan sparke fra seg så hardt at den kan drepe en løve? En sebra lar seg ikke knekke, den kjemper i mot. Det gjør vi selvskadere også. Vi er sterke, og vi kjemper. Vi kjemper mot “løven”, kjemper mot at den skal bruke klørne sine på oss. Vi kjemper like mye som en sebra, vi sparker i mot og forsøker å drepe løven! Kom aldri her å si at en sebra, eller en selvskader er svak.

Vet du at det ikke finnes to like sebraer, hver eneste sebra er unik – med et helt eget og unikt mønster? Slik er vi selvskadere også, vi er helt unike. Det finnes ingen som oss. Med eller uten striper, så er vi unike og verdifulle. Det er viktig for oss selv å huske på, og også for andre å vite!

Vet du at det finnes flere ulike sebra-sorter, og at den ene heter fjellsebra? Vet du at fjellsebraen er ekstra sårbar? Fjellsebraen er den minste av sebra-artene, og er en veldig sårbar art. Kanskje fjellsebraen er mer den typen sebra som vi selvskadere kan kjenne oss igjen i. Vi er innimellom veldig veldig sårbare.

Det er ikke bare kuttene og arrene våre som kan sammenligne oss med en sebra. Men også hvordan sebraen beskytter seg med stripene sine, hvordan sebraen viser styrke mot det som prøver å skade han eller drepe han, hvordan vi er unike og verdifulle, og hvordan vi er sårbare.

Jeg mener ikke at sebrapike er et begrep som romantiserer selvskading. Jeg mener ikke det er dumt og negativt å bruke dette begrepet på selvskadere. Men jeg forstår at det kan være delte meninger om dette, og det respekterer jeg. Men jeg synes også at andre skal respektere at enkelte bruker det begrepet.

Edit: Ikke alle skader seg selv for å ødelegge seg, som jeg skriver om i avsnittet om kamuflasje – men mange gjør det. For å lese mer om mine grunner til å selvskade, se HER. Det finnes så mange grunner til at et menneske velger å skade seg, noen har flere grunner, noen har bare en grunn. Selvskading er ulikt fra person til person, og selv om jeg skriver at sånn og sånn er det – så mener jeg ikke at det er slik for alle, eller at jeg sitter med fasitsvaret. Jeg kan bare snakke ut i fra egen erfaring, og det jeg har hørt andre fortelle/det jeg har lest.

Da jeg laget LOen, da jeg skrev diktet og postet innlegget – det eneste jeg kunne tenke på var å slipper mer av dette. Slippe livet. La døden ta meg med til et bedre sted. Tankene bak diktet var DØDEN.

Så skriver dere “..jeg håper du når drømmen din” og “..ikke gi slipp på drømmen” ..

Jeg tenkte ikke EN positiv tanke da jeg skrev det innlegget. Og ble veldig paff da jeg så kommentarene jeg fikk. Det er fint at dere tolker det positivt, men nå som dere vet tanken bak diktet – vil dere enda si at jeg må holde fast i drømmen ogikke gi opp, vil dere enda si at dere håper jeg når drømmen?

Jeg har selv opplevd voldtekt. Faktisk av en som er i politiet. Jeg turte ikke å anmelde, delvis fordi han jobbet i politiet – delvis fordi jeg orket ikke gå gjennom den påkjenningen, når saken likevel kom til å bli henlagt, som “alle” sakene blir. Saken ble likevel anmeldt et halvt år senere ca, da jeg hadde betrodd meg til 3 av mine nærmeste venner. Jeg var inne i to avhør, vennene mine var inne i 1 hver, og politimannen var inne i avhør. Så kom brevet – HENLAGT. Selvfølgelig, det var jo ingen bevis etter så lang tid. Og han som politi visste vel akkurat hva han skulle si og gjøre for å slippe unna. For meg var det ikke verdt å anmelde, det var pain og det har gitt meg en mye mindre tro på politiet. Først blir man voldtatt av en, så blir man ikke trodd da man forteller om det.

Jeg har pratet med jenter som har anmeldt like etter voldtekten, som har vært i avhør og som har kommet så langt som rettsak. Disse jentene har faktisk fått vedkommende dømt. Så det finnes jo håp da. Selv om straffen ikke er så høy som JEG mener den burde ha vært, så ble vedkommende straffet.

Tror nok at om man skal anmelde en voldtekt, så må man gjøre det så fort som mulig etterpå. Mens man enda har synlige bevis osv..

Men de faktaene ja – les de, jeg blir helt sjokkert over at det er sånn. Blir faktisk like sjokkert hver gang jeg kommer over slike fakta-greier.