Arkiv for kategorien 'Venner'

Overfølsom til de grader.

Stemmen brast, det ble vanskelig å prate.
Rødkantede øyne og klump i halsen.
Jeg er sliten og trist.

Jeg har alltid vært en person som lett tar til tårene. En person som er veldig følsom, og jeg har ofte omtalt meg selv som overfølsom. Jeg vet ikke om jeg var overfølsom i dag, eller om jeg må skylde på hormoner eller noe annet – men jeg har grått masse.

Noen ting er så viktige for meg. Noen mennesker er så viktige for meg.
Da gjør det vondt når ting blir vanskelige og er i fare for å aldri bli som de var.

Jeg har alltid vært en person som ikke liker krangling, og det å ta opp ting ansikt til ansikt eller over telefon har vært vanskelig. Fordi det da blir så synlig hvor sårbar jeg er, hvor vondt jeg har det. Da er det lettere å ta det skriftlig – selv om jeg har innsett at skriftlig kan være farlig. Lettere å være sint da, lettere å angripe. Og det trenger ikke alltid vært så lurt, spesielt når angrepet kanskje ikke er så fortjent mot den personen som blir angrepet.

Jeg var urettferdig mot en venn i går. Jeg var fortvila og sint, men i steden for å ta det opp med den det gjaldt så blogget jeg om sviktende tillit. Men jeg har snakket med venninnen min nå, vi har begge fått forklart oss. Jeg innser at jeg overreagerte, og jeg innser iallefall at jeg burde pratet med henne om det. Men som sagt, sårbarheten min blir så veldig synlig i slike saker – og det er noe jeg hater.

Innlegget mitt var urettferdig, og kommentarene deres var urettferdig. Men jeg unnskylder dere med at dere ikke kjenner vedkommende, og kun kommenterte for å støtte meg. Men så slem og dårlig venn som det ble kommentert om, det er hun ikke. Det er jo ikke for ingenting at dette er en av mine beste venner. Jeg var såret og skuffet, og følte tilliten var borte – men den er ikke det. Vi kom bare innom en misforståelse, hvor jeg tror vi begge overreagerte og følte oss urettferdig behandlet.

Jeg elsker venninna mi, og vil ikke for noe i verden miste henne. Jeg var sint og skuffet, men jeg kommer over det. Hun var sint og skuffet, og jeg håper hun kommer over det.

Godt å få pratet ut litt, men vondt å være så sårbar . . . Overfølsom!

Hvorfor ble jeg slik?

Jeg skulle ønske folk hadde en forståelse for hvorfor jeg er der jeg er i dag. Jeg skulle så sårt ønske at folk hadde en forståelse for hvorfor jeg begynte å skade meg selv, hvorfor jeg så sterkt ønsket å ta livet mitt. Jeg skulle ønske folk hadde en forståelse for hvorfor jeg blogger åpent om all elendigheten!

Hovedgrunnen for all dritten er voldtekten! Følg nøye med her nå, så kanskje dere har forståelse for hvorfor livet mitt ble et rent helvette!

Jeg ble VOLDTATT. Tatt med vold. Tvunget til sex, ved bruk av vold! En stor og sterk politimann kastet meg ned på gulvet, tok på kroppen min med sterke hender. Slo meg, sa stygge ting til meg og dro av meg klærne. En gammel og ekkel gris presset sin stive ekle penis inn i både “musa” mi og munnen min! Han nektet å ta nei for et svar, han overhørte ropene mine, da jeg ba han la være! Han så ikke tårene mine, han så ikke hvor mye han smertet meg!! Han fortsatte og fortsatte, som om han hadde all rett til å skitne meg til på den måten! For så å bare la meg ligge igjen på gulvet, med skammen og redselen. Skyldsfølelsen. Smerten.

Er det noen av dere som vet hvordan det er å leve med minnene om noe slikt. Redselen for at det skal skje igjen. Å ikke få sove om natta, fordi man er redd eller fordi drømmene alltid viser deg ditt verste mareritt – det du helst vil glemme! Den angsten man går med. Følelsen av å være skitten og brukt. Følelsen av å være verdiløs.

Er man en stille og beskjeden jente fra før, så kan det være vanskelig å være sterk å komme seg gjennom en slik opplevelse. Jeg klarte det ikke, jeg ville velge den “letteste” utveien. Å ikke leve lenger. Kutte mine håndledd, kutte pulsåra, og bare dø! Slippe smertene, slippe skammen, slippe redselen. Selvfølgelig klarte jeg det ikke, jeg sitter her jo i dag – men kuttingen av håndleddene lærte meg noe annet – faktisk flere ting:
~ Kroppen min ble stygg, og da kanskje ingen ville ta i meg mer
~ De vonde følelsene ble borte for en stund, når smerten på håndleddene var der.
~ Endelig var det noe JEG hadde kontroll på.

(les også: Hvorfor selvskade? – som har vært mine grunner til å gjøre det!)

Vrangtanker – helt klart! Og kanskje bare en som har vært der selv klarer å forstå hvorfor det er slik.

Jeg opplevde noe av det verste man kan oppleve. En krenkelse til de grader. Og jeg har vært gjennom HELVETTE i mange år pga dette! Innimellom kan jeg forsatt føle det på kroppen, smerten han påførte meg!

Men til tross for det helvette jeg har vært gjennom, så lever jeg. Og det mye takket være selvskadingen! Etter et par mislykkede forsøk på å kutte pulsåra, ble selvskading det stikk motsatte fra et selvmordsforøk – det ble det som holdt meg i live! Fordi smerten ble lettere å leve med. Det høres sykt ut, men slik er det – spør hvilken som helst selvskader. De fleste gjør det ikke for å dø, men for å klare å overleve!

Jeg har mange år bak meg med selvskading og et rent helvette. Men jeg er stolt over hvor langt jeg har kommet. Jeg bryr meg ikke om hva folk mener om arrene mine eller hva jeg har vært gjennom. Fordi jeg vet at mine nærmeste vet akkurat hvordan ting er, og de er der for meg uansett.

Jeg kjenner bygda jeg bor i, jeg har trossalt vokst opp her. Jeg vet hvor flinke folk er til å snakke om andre medmennesker. Slenge med leppa og spre sladder. Jeg vet også at mange fra bygda mi leser bloggen min, det ble jeg fortalt i kveld. Til dere; morsomt å snoke på livet til naboen, uten at hun vet om det? Hva med å sende meg en mail eller legge igjen en kommentar – still spørsmål, eller si hva DU mener? Eller er du for feig? Liker å gjemme deg bak en skjerm, og bare snoke på livet til andre?
Men bare så det er sagt, jeg hadde satt pris på at du som kjenner meg i virkeligheten legger igjen et lite spor enten som kommentar under innlegget her, eller på mail: liljen7@live.no eller på facebook om du har meg der – for å si fra at du faktisk leser om livet mitt. Så slipper jeg å gå i butikken å være paranoid og spekulere i om den eller den leser her inne! Så pass med respekt bør man vise til sine medmennesker i ei lita bygd som dette!

I en humanistisk ånd er respekt noe alle mennesker fortjener fordi de er mennesker.

Døm meg ikke for hva jeg har vært gjennom. Se heller styrken min for at jeg har kommet dit jeg er i dag! Vis meg tillit og forståelse. Det er ikke stort jeg krever av mine medmennesker og venner. Bare så synd at folk har ulike verdier og syn på ting!

Kjente jeg ble en smule irritert og oppgitt da jeg fikk høre at så mange fra hjembygda mi leser her inne. Jeg står for alt jeg skriver, og vet at hvem som helst kan lese bloggen – den er jo åpen! Men jeg ble oppgitt fordi INGEN her har hatt guts til å fortelle meg at de har lest – bortsett fra EI – og da hun kom til meg å sa det ble jeg så letta og takknemlig! Får mer på følelsen av at det er feige folk som liker å slarve om andre – prove me wrong?

Hvorfor blogger jeg?

Mest for min egen skyld, å få ut tanker og følelser jeg sitter inne med. Dere skulle bare visst hvor godt det er å få det ut. Men jeg blogger også for å vise at det er ingenting å skjemmes over å slite psykisk. Det er så mye tabu omkring psykiske lidelser, og det er så viktig å få åpenhet rundt dette. Jeg ønsker å dele mine erfaringer slik at andre mennesker skal få en viss forståelse for hvorfor noen sliter. Jeg ønsker å la andre som sliter vite at de ikke er alene der ute, at det finnes flere som har og har hatt det vanskelig. La folk som kanskje ikke har noe håp, se at det finnes håp. At noen kommer seg gjennom alt det vanskelige og klarer å leve videre. Derfor blogger jeg åpent!

Photobucket

Kort vei mellom liv og død.

Noen dør, andre har bare såvidt begynte å leve.

I går ettermiddag var det en tragisk bilulykke ikke lang unna her. En person omkom da bilen han kjørte havnet utfor veien. Det er alltid så ekkelt når slike ting skjer i nærheten! Man er redd det er noen man kjenner, man er redd det er noen man er glad i som kjenner vedkommende. Sistnevnte ble realiteten i dag. Jeg fikk høre navnet alt i går kveld før jeg la meg, og det var noe ved navnet som lød kjent – men jeg klarte ikke koble, noe som betydde at JEG ikke kjente han. I formiddag da jeg sto opp fikk jeg vite at svigerinna mi var ei god venninne av han som døde. De var barndomsvenner, gått på skole sammen, og om de begge var singel i en alder av 30 skulle de gifte seg med hverandre. Så hun har det tøft nå, stakkars. I tillegg har han vært sammen med en av mine barndomsvenninner, det var nok derfor navnet var så kjent.

Samtidig gleder vi oss stort over den voksende magen til svigerinna mi. Halvveis i svangerskapet nå, om ca. 20 uker får vi en liten gutt inn i familien. Det er så spennende.

Samtidig er jeg veldig veldig glad i hjertet mitt. Det er mye spennende som foregår i MITT liv om dagen. Jeg kjenner på en enorm glede og spenning. Noen ganger kan livet være vakkert!

Jeg har fundert mye på hva jeg vil med bloggen min framover. Og det blir nok noen forandringer etterhvert. Bloggen skal enda handle om livet slik det er, men når livet forandrer seg, så blir det naturligvis forandringer på bloggen også. Men det kommer jeg tilbake til siden. Nå skal jeg snart reise å besøke Kristine, og treffe mange andre søte bloggjenter. Noe jeg ser veldig fram mot! Det skal bli utrolig koselig å treffe dem alle igjen, og treffe noen nye :) Det er så mye annet spennende som skjer, som jeg ser fram mot. Dette blir et fint år framover! To uker etter bloggtreffet er det slektstreff, noe jeg ser fram mot. Det blir GØY!! Og torsdag 15. juli reiser vi sannsynligvis nordover! Til paradis på jord! Skal bli skikkelig skikklig godt!!

Men livet er fint, selv om det er brutalt!

Familie og venner gjorde valget enkelt!

Eller, det er vel løgn, for enkelt er det ikke uansett. Men de gjorde det enklere. Så valget er alt tatt, og jeg er LETTA! Det kommer ikke til å bli enkelt framover, men jeg har så mye fin støtte at jeg er helt sikker på at det kommer til å gå bra likevel!

De som har støtta meg er fantastiske mennesker, og jeg sender dem en STOOOOR takk! Dere vet hvem dere er! *heart*

Selv om valget er tatt, så er jeg fortsatt i elendig form. I dag er begge ørene helt tette, så jeg skal faktisk inn til legen i ettermiddag. Vært kjempeforkjøla i over 2 uker nå, og det tapper meg for krefter.
Så jeg kommer nok ikke til å blogge så mye fornuftig så lenge jeg er i slik form.

Jeg har forresten slutta å røyke igjen. Denne gangen skal det gå :)

We burned, and our love crashed!

We should’ve paid attention when we started seeing signs
Could’ve slowed down to get our directions right
We were headed for the edge
Everything happens so fast
Now its too late
(Too late)

Too busy pointing fingers over who was wrong or right
Couldn’t see the pouring rain through our selfish pride
Can’t pretend all along we didn’t see it coming
Tried to hit the breaks

But we crashed and burned
Somewhere we missed our turn
Hit along the road
We lost control

That’s when we crashed and burned
How did we miss our turn
Somewhere along the road
We let the wheel go

And our love crashed and burned
We burned
And our love crashed and burned
We burned
And our love crashed…

We lost it all in the fire
We can’t get it back
Theres no way to recover anything we had
We’re on the outside looking in at our aftermath
Now it’s too late
(Too late)

We can’t be rescued from the pain or the heart ache
Now trapped on the other side wit no way to escape
Reaching out right before we took our last breath
But we can’t be saved, no

(Sugababes – Crash and burn)

En beskrivende sang. ‘Nough said!

En ting er jeg glad for, minnene kan ingen ta fra meg. ♥

Et hardt skall, men likevel ikke?

Det er vanskelig å komme inn på meg. Jeg liker å holde folk på en viss avstand, kan ikke la de komme for nært. Det er farlig å la de komme for nært. Man kan bli såret. Knust. Ødelagt.

Jeg har nok alltid blitt litt redd når folk  har kommet for nære. Da tar jeg avstand selv, eller dytter dem unna ved å gjøre eller si ting jeg ikke mener. Skremme de vekk, såre dem så de trekker seg unna meg. Egentlig kun ting som er sårende for alle parter. Men da er det i det minste MIN feil at det gikk som det gikk, det var ikke verden som var ond – det var MEG. Og dette er jo noe jeg kan! Det å være ond. Det å alltid ha skylden. Det føles lettere slik, å selv være den skyldige.

Som nære venner sier man ting man der og da tror er sannheten, mens det alltid viser seg å være løgn.

Meg har du foralltid. Du mister aldri meg! Evig glad i deg!

Man kan aldri love slikt, for man vet aldri hva framtiden vil bringer. Man blir blind av den uendelige vennskapskjærligheten, kanskje er ikke mennesker så onde som man hele veien har trodd, kanskje er ikke verden ond?! Så man slipper folk nærmere innpå seg, åpner opp det hardet skallet som tidligere har stengt folk ute. Men vennskap og kjærlighet er skjøre ting. Det er ikke mye som skal til før det går galt. En misforståelse eller to. En krangel – og alt kan være ødelagt for bestandig. Redselen som med ett er der igjen

Jeg var ikke så viktig som jeg trodde. Jeg trodde jeg var ALT for deg, men det var løgn. Jeg trodde du aldri kom til å forlate meg, jeg trodde jeg aldri ville miste deg – men nå er jeg i ferd med å miste deg.

Så man tar avstand igjen. Skyver folk unna, for å skåne seg selv. Kan ikke la noen komme nær, slikt blir man såret av. Bruker helt feil metoder for å holde folk på avstand. Men det er det som synes å fungere! Man blir alene, ingen som kan såre meg mer – iallefall ikke så dypt, som de ville gjort om jeg lot dem komme nære! Det harde skallet, som holder folk på avstand – lar ingen komme helt inn.

Men til tross for dette harde skallet, kommer alt inn likevel. Alt det negative. Som om jeg er en magnet for negative ting. Ord og handlinger – kanskje ikke ment slik, kanskje ikke en gang mot meg. Men jeg suger det til meg likevel, det må jo være om meg, det må jo være til meg, det MÅ jo være ment slik.

Jeg er ikke noe bra menneske. Jeg er motbydelig, ond, umoden, slem, sosiopat, martyr, demon, psykopat – you name it! Jeg vet alt dette, du trenger ikke fortelle meg det. Jeg vet da at det ikke er noe bra ved meg, hvordan kan det være? Har jeg noen gang trodd at jeg er noe? Har jeg noen gang trodd jeg var bedre enn noen eller alle andre? Nei, for jeg vet at jeg ikke er det, jeg vet at jeg ikke er verdt noe. Jeg vet at jeg er en reserve, femte hjul på vogna. Jeg vet jeg ikke betyr så mye som andre.

Jeg suger til meg alt det negative, det som blir sagt til/om meg og det som kanskje ikke er ment til/om meg i det hele tatt. Jeg tar det til meg uansett, føler meg truffet. Det er ikke det at “alt handler om meg”, men når det er noe negativt, så føler jeg at det må være om meg. Finnes det noen som er så ond som meg? Finnes det noen som er så fucka som meg?

Photobucket

Det positive som blir sagt, det er løgn. Hvordan kan det være sant? Hvordan kan noen mene det? Det er slike ting som blir sagt for å gjøre meg glad, oppmuntre meg. “Så fint bilde av deg” – selvfølgelig sier man det, man kan jo ikke si at bildet var stygt – det ville jo vært å gå over grensen, sant?! Så dere sier at bildet av meg er fint, men det er bare fordi dere vil oppmuntre meg, gjøre meg glad. Men jeg biter ikke på slike løgner, jeg vet da hvordan jeg ser ut, jeg vet hvordan jeg er. Jeg vet det ikke er noe bra med meg, noe vakkert med meg.

Ja, jeg har et dårlig selvbilde – men er det noe rart egentlig? Who can blame me? Ville DU hatt troen på degselv, om du var meg? Ville du følt deg vakker? Ville du følt deg som en bra person?

Ville du?

Photobucket

En skulder å gråte på.

Telefonen ringer. Det er du. Du spør meg om hvorfor jeg ringte, jeg klarer ikke si det. “Neida, det var ingenting.. Hva gjør du da?” … “Hvordan går det med deg da, Kristel?” . . .  Tårene presser på, og gråtkvalt klarer jeg å si “jeg må gå nå, vi snakkes senere” før jeg legger på. Så sitter jeg alene, med sorgen, smerten og ensomheten. Selvhatet.

Mange psyke forbanner verden. Den onde onde verden, og alle de onde menneskene i verden. Jeg har også forbannet verden, men jeg tror ikke det er noen jeg forbanner mer enn meg selv. Meg. Liljen. Den jeg er. Jeg har aldri vært noe bra menneske, selv da jeg var lita hatet jeg den jeg var. Hvordan jeg alltid var skyld i alt det vonde som skjedde. Jeg har ALDRI hatt troen på meg selv, selvtilliten og selvbildet har alltid vært dårlig. Men jeg har hatt perioder hvor jeg har trodd jeg har vært noe, betydd noe. Jeg har latt meg villede av uvitende sjeler. De som ikke har kjent den virkelige meg, de som har lurt meg til å tro at jeg betyr noe. De som har fortalt meg at jeg er alt for dem, de som har fortalt meg at de vil alltid være der for meg, de som har latt meg tro at de aldri kommer til å forlate meg, selv om jeg skulle forsøke å fucke opp alt. Så jeg har trodd og håpet at kanskje ting hadde endret seg. Kanskje var det noen som så fordi det tøffe ytre, kanskje noen så MEG. Kristel. Som den jeg er. Forbi borderline og fucka tanker og følelser. Forbi vrangtankene.

Hvordan kan jeg la meg lure gang på gang? Er jeg virkelig så dum?

Uansett. Jeg trenger en skulder å gråte på. Trenger en venn som er der. Men jeg klarer ikke be om det. Spiller alltid så tøff, ingenting som plager meg. Vennene mine skal slippe å bli skremt bort av mine fucka tanker og følelser. Jeg vil ikke være en byrde for dem. Så jeg holder alt for meg selv. De ville vel ikke forstått uansett?!

I morgen er første time til TI – og jeg kan virkelig ikke si jeg har lyst til å dra. Det er for mye kaos i livet mitt nå, om jeg ikke skal forsøke å bli kjent med og trygg på en totalt fremmed mann! Men, jeg kommer til å gå! Det er bare slik jeg er . . . pliktoppfyllende!

Neste side »


Jeg er ei jente som har opplevd en del, og som sliter litt i hverdagen. Er for tiden hjemmeværende, og min eneste "jobb" er å gå til behandling en gang i uka for å bearbeide vonde hendelser, og jobbe mot å bli frisk. (Les mer under "dette er Liljen")

Bloggen er for å få ut det jeg sitter inne med,
alle slags tanker og følelser - både om psykiske ting og hverdagen ellers.

PERSONFORKORTELSER I BLOGGEN:
Em ~ Datteren min (171103)
JB ~ Eks-behandleren min (131006-110908)
RS ~ Eks-psykologen min (170908-160410)
TI ~ Psykologen min (190510 -> )

Bruker generelt initialene til folk jeg skriver om, iallefall sånn oftes.


JEG BLE ANMELDT/ANBEFALT/UKENS BLOGG:

Hos Reidun Beate - Anmeldt
Hos Silje Kathinka - Anmeldt
Hos Rebekka Jennie - Vurdering
Hos Kari Rasmussen - Ukens blogg
Hos Ida Speilvendt - Anbefalt
Hos Caroline - Anbefalt
Hos Kari - Anbefalt
Hos Torbjørg - Anbefalt
Hos Torbjørg - Ukens blogg

Har du vurdert meg eller anbefalt meg eller what so ever, så si i fra! :)


{Bildet er linket}

Nå kan du motta mail hver gang jeg poster et innlegg - det er enkelt, bare trykk hvor det står "Trykk her" !

♥ HAR DU SPØRSMÅL?

Trykk her, så kan du spørre meg om hva som helst, du kan være helt anonym om du ønsker.

http://www.formspring.me/lifeasitis

♥ ANTALL BESØKENDE SIDEN 14.01.10

  • 74,861 treff

Blogglisten
Blogg listad på Bloggtoppen.se

Bloggurat

bloglovin

COPYRIGHT:

Bloggen skrives av © Kristel "Liljen" Angell. Noe som betyr at tekst og annet innhold er noe du ikke kan kopiere herfra, uten tillatelse.
Diktene jeg skriver er mine, så fremt det ikke står noen annen forfatter i innlegget.
Bildene i bloggen er også mine egne, så fremt det ikke står annet! Vær så vennlig å ikke stjel diktene eller bildene mine!

{Bildet er linket}