Jeg er ingen fan av å legge ut bilder av egne sår og arr, og jeg prøver å unngå det selv. Men dette er min arm (blurret), heldigvis er det noen år siden dette nå. Den gangen jeg måtte sy 18 sting, den natten også politien var på legevakta – og jeg ville bare skrike at det var han som hadde gjort dette mot meg. Heldigvis var jeg for preget av alt annet som hadde skjedd, at jeg ikke orket å kjempe, skrike eller rope mot noen den natta.
Uansett, det jeg skal fram til. Jeg kommer aldri til å skade meg så mye igjen. Jeg føler meg sikker. Jeg tror det kan komme en sprekk eller fler, men aldri så ille som dette. Forhåpentligvis aldri så ille at jeg må sy en gang. Jeg håper at jeg ikke går på en smell, men jeg har levd i dette helvette såpass lenge at jeg vet hvor fort en sprekk kan komme. Jeg vet at uansett hvor mye man ønsker å være ferdig med det, så kan den impulsen i et svakt øyeblikk være nok. Jeg er ikke negativ, bare realistisk!
I dag er det 6 uker og 1 dag siden sist jeg kuttet meg. Den kvelden var det ganske ille, men jeg klarte å ta meg sammen og stoppe før det ble for ille. Jeg vet jeg har en styrke i meg, det har jeg bevist mange ganger – det er bare ikke alltid jeg klarer å ta den fram fra mørket å bruke den.
Jeg har lyst til at 2010 skal bli et skadefritt år, og jeg vil gjøre det jeg kan for å klare det. men jeg vet jeg trenger hjelp, jeg tror ikke jeg er sterk nok til å klare ALT på egenhånd. Disse 2-3 mnd uten behandling har slitt veldig på meg. Jeg vet jeg trenger trygghet, stabilitet og faste avtaler. Jeg vet at det hjelper meg. Og jeg håper så sårt at jeg kan få det igjen, slik at jeg kan klare å bli kvitt selvskadingen og de andre problemene mine. Og jeg er så lei meg for at den som hjalp meg, ikke lenger er tilgjengelig.
Helt på tampen av innlegget vil jeg fortelle hva nav-damen sa på fredag “Du skjærer deg ikke nå lenger vel? Lov meg det, at du ikke gjør det mer!” For det første, å si “skjære seg” er så stygt og dramtatisk. Det heter kutte seg. Vi sitter jo ikke å skjærer fram og tilbake, som på et brød. For det andre, ingen fremmede kan komme å si jeg må love å ikke skade meg mer. Og måten hun sa det på … Hvordan ialledager kan det hjelpe noen?
Men jeg holder motet oppe. Jeg forsøker. Og det er alt jeg kan gjøre.
Og ettersom jeg er i godt julehumør, og koser meg med det for tiden – vil jeg gjerne dele en KUL julesang!
