~Life as it is~

Dette kjennetegner en tvangsspiser.

- hun som aldri tok seg sammen lenge nok [Check]
- hun som misunner bulimikeren oppkastet [Check]
- hun som ønsker seg bittelittegrann anoreksi [Check]
- hun som utsetter livet sitt til hun blir slank [Check]
- hun som spiser fort uten å smake på maten [Check]
- hun som ikke gir seg selv lov til å nyte [Check]
- hun som fortsetter å spise når maten er ryddet bort [Check]
- hun som skammer seg over sin mangel på kontroll [Check]
- hun som er alt for andre men aldri selv ber om hjelp [Check?]
- hun som lever fra halsen og opp [Check]
- hun som har en kropp hun hater [Check]
- hun som ønsker både nærhet og avstand [Check]
- hun som gråter inne i seg [Check -men også utenpå av og til da.]
- hun som lever med selvforakten [Check]
- hun som spiser opp drømmen om et liv [Check]
- hun som aldri klarte det [Check]

Et menneske med tvangsspising er tilsynelatende svært selvdestruktivt. Selvforakten hos den det gjelder, er ofte formidabel. Det vanskelige forholdet til mat er et symptom på underliggende problemer av følelsesmessig karakter.Det går an å snu den selvdestruktive atferden til noe positivt og oppbyggelig, men jobben må gjøres innenfra. Utfordringen ligger i å få kontakt med og bearbeide de følelsesmessige problemene. Du må sannsynligvis gradvis redusere overspisingen for å klare å få kontakt med dem.

Jeg har slitt med mat så lenge jeg kan huske.  Da jeg var yngre var jeg ganske lubben. Valpefett. Jeg spiste hverken frokost eller mat på skolen fra 5.-6. klassen. Da jeg flyttet på hybel spiste jeg lite mat, og det gav resultater. Jeg ble veldig tynn, og mange mente at jeg “holdt på å forsvinne”. Jeg syntes aldri jeg var tynn, men jeg skjønner jo at jeg må ha vært det. Jeg brukte samme bukser som mine slanke venninner, sant! Jeg ser det jo nå, hvor tynn jeg var.

Men jeg la på meg 20 kilo når jeg ble gravid, og det var ikke så lett å ta bort etter fødselen. Noe av det kom bort, men ikke alt.

Så ble jo ting verre for meg igjen. “Brudd” med pappan hennes, avlutte skolen igjen, og alt gikk egentlig ganske nedover. Så spisingen begynte. Den ekstreme overspisingen. Maten som får meg til å føle meg nummen og følelsesløs. Maten jeg ikke eier kontroll over.

Så her sitter jeg. Overvektig. Mens maten enda har kontroll over meg. Perioder med overspising. Jeg klarer ikke slutte, jeg klarer ikke få kontrollen. Og jeg klarer knapt å innrømme problemet. Det er for flaut. For nå kan alle se hvorfor jeg er feit. Jeg snakker ikke om dette. Ever. Men fant denne listen i en gammel dagbok, og mente at et blogginnlegg ville være på sin plass. Mat er min trøst.

Er det ikke ofte sånn at når man har klart å komme seg unna et problem, så kommer det et annet? Når tankene får hvile fra den ene tingen, så er det rom for andre tanker?

Jeg har kjempet så hardt mot den ene tingen så lenge nå, fokuset har vært på den tingen. Jeg har glemt andre ting. Nå som jeg føler at det går bra med den tingen, jeg har fått hvile – kjenner jeg på de andre tingene. Spesielt en ting!!

Jeg hater kroppen min, og det faktum at jeg er så close til å være sykelig overvektig. Jeg vet jeg er feit, men ikke at jeg var SÅ feit. Det er skummelt. Likevel spiser jeg som en hest. Disse tankene har jeg lagt langt bak i hodet mens jeg kjempet den harde kampen mot selvskadingen. Men nå kjenner jeg veldig på disse tankene. Jeg er FEIT, skikkelig overvektig. På grensen mot SYKELIG overvektig. Og jeg klarer ikke gjøre noe med det. Den fysiske formen nekter meg å trene, og magen vil ha mat – mye mat.

Dette var et bi-problem tidligere, nå føler jeg det er hovedproblemet mitt.