Jeg innrømmer det gjerne. Det har blitt noen røyk den siste tiden – eller siste uken. Kjøpte meg en tipakk på vei til byen forrige fredag – jeg måtte! Røyka også en tipakk på fest på lørdag. I dag kjøpte jeg meg en 20pakk – og jeg har innsett at jeg trenger røyken nå.
Jeg skulle hørt på John.
Du får ikke lov til å slutte å røyke nå, Kristel.
Han ville ikke jeg skulle slutte å røyke når jeg var midt i sluttingen av selvskading.
Du trenger røyken, Kristel. Du trenger noe å roe deg ned på.
Han hadde nok rett. Og jeg var tøff i trynet da jeg sa jeg skulle slutte. Det gikk jo innmari lett, var ikke noe vanskelig. Men saken er at jeg har nok med å slutte med selvskadingen, og når det er SÅ mye for meg for tiden, så trenger jeg noe som kan roe meg ned. Røyken har en beroligende effekt. Jeg blir følelsesløs. Tom – på en god måte.
Jeg har snakket med min beste venn om dette. Fordi jeg er redd jeg skal føle det som et nederlag, når folk som vet jeg hadde sluttet kommer til meg og kommenterer at jeg røyker igjen. Men vi er enige, jeg og min beste venn
Heller røyking, enn selvskading.
For det er der jeg er nå. Det er så mye vondt inni meg. Det er så mye vondt som skjer rundt meg. Jeg klarer ikke takle alt sammen, og tankene om selvskading har vært veldig tilstede – og jeg har vært nær ved å sprekke der og.
Jeg hadde en tøff torsdagskveld forrige uke. Tilgi meg. Og jeg visste jeg kom til å få en tøff time til psykologen. Jeg var redd og alene – så jeg søkte trøst i røyken. Det hjelper! Til en viss grad.
Derfor kommer jeg til å holde fast i røyken en stund til. Det er ikke noe nederlag – det er bare jeg som forsøker å overleve. Heller røyken, enn barberbladet! (så får vi ta senskadene fra røyken når de eventuelt måtte komme.)
