Så hadde vi årets første kamp i dag. Jeg hadde lovet å være med, som reserve (fordi jeg plages med føttene IGJEN!) – og pliktoppfyllende som jeg er, så dro jeg på kamp. Selv om alt inni meg skrek NEI JEG ORKER IKKE. Jeg ville ligge i senga, gjemme meg bort fra alt og alle. Vi tapte i snøfokken, men det var veldig gøy likevel. Jeg gav alt jeg hadde, og er fornøyd med det – selv om jeg ikke fikk til så mye godt spill da. Snøen lavet ned, og klabbet seg på under fotballskoene, så vi alle hadde et par centi med snø og gress under skoa – som vi måtte plukke av nå og da. Det var sykt altså!

Etterpå dro jeg innom Even. Jeg ville ikke være alene. Jeg trengte en venn. Men jeg er lei meg for at jeg alltid lesser alt over på han når jeg er nedfor. Endte med skikkelig gråteanfall, og nesten selvskading på badet hans. Jeg er bare så fortvila, jeg orker ikke mer av dette. Han er god da. Trøster meg, og gjør at jeg føler meg trygg. Å ha hodet på brystkassa hans, og bare kjenne den rolige pusten hans og hjerteslagene hans gjør meg roligere. Og han bryr seg ikke om det kommer tårer og snørr på t-skjorta si. Det er godt. Da kan jeg bare gråte ut, i trygge omgivelser.

Nå skal jeg legge meg. Vært en tung dag. Sov lite i gårnatt, og klarte ikke sove etter at jeg hadde sendt Em til skolen. I tillegg til fotballkamp og gråteanfall, så er jeg dausliten! Skal bli godt å legge seg. Var forresten ISKALDT å spille fotball i dag. Våt tvers igjennom, og har enda ikke fått varmen i meg. Brrr…

Håper dagen i morgen er bedre. Og jeg SKAL komme meg ut å være sosial. Herrelaget skal spille kamp, og jeg har lovet å ta med kamera – i fjor var jeg jo fotograf på alle hjemmekampene. Håper bare været blir litt bedre. Snakker om været – Midt-Norge spås det beste været på 17.mai! ;) (kilde:VG.no)

Ps. anbefaler ALLE å høre sangen i forrige innlegg!!

Men nok klaging!!

Jeg har ikke glemt gamle kunster. NOE får jeg til enda, og det er deilig. Jeg har tidligere vært kjent for skuddfoten min, og når jeg da får en fulltreffer – et hardt skudd som går rett i kassa – så føles det utrolig deilig. De andre er imponert, og jeg klarer ikke la være å smile et lite skjult stolt-av-megselv-smil.

JEG mestrer noe!

Også lar vi være å snakke om at jeg trodde nesten jeg skulle døøøø