Arkiv for kategorien 'Psykisk helse;'

Hvorfor er det jeg som straffes?

Overalt får jeg høre at det er ikke min feil. Det er ikke min skyld det som har hendt meg. Noen andre hadde ansvaret, men aldri meg. Jeg får høre at jeg er et offer.

Men hvorfor i helvette er det jeg som straffes da?

Hvorfor er det jeg som har gått gjennom et helvette år etter år? Hvorfor er det jeg som blir sett ned på, dømt pga mine problemer? Hvorfor er det jeg som straffes??

Hvorfor gjør du dette mot meg? You are supposed to help me, not crush me! Endelig, etter mange år i helvette, så begynner jeg å få det bra. Jeg selvskader meg ikke lenger. Ingen tanker om selvskading, what so ever. Kveldene er ikke lenger så ensomme og triste som de var før. Jeg har det BRA.

Så kommer du og ødelegger ALT. Gjør meg usikker, redd og trist. Sint! Dette var det siste jeg trengte nå, det SISTE! Og du gjør det for ingen grunn! Har jeg ikke lidd nok? Fortjener jeg ikke å ha det bra? Hvorfor skal lykken taes i fra meg, når jeg bare nylig har funnet den fram igjen? Hvorfor straffer du meg?

Hvorfor tror du meg ikke? Det var skrevet ærlig og oppriktig, det var ikke skrevet for å lure deg på noen måte. Jeg er ikke slik, jeg lyver ikke – jeg kan ikke å lyve. Den dårlige samvittigheten min hindrer meg i å lyve. Jeg var stolt og glad når jeg viste deg hva jeg hadde skrevet! Så kommer du å stiller spørsmålstegn ved det… Det var ALDRI i mine tanker, og hadde jeg visst at du tok det slik ville jeg aldri vist deg det.

Jeg vil be deg dra til helvette, fordi jeg er så sint på deg. Men jeg er ikke slik. Jeg blir sint, veldig sint – men å be deg dra til helvette løser ingenting. Det hjelper meg ikke, det gir meg bare dårlig samvittighet fordi jeg er så ond. Jeg kan gjerne innrømme at jeg er sint, men å rope og skrike mot deg – det hjelper meg ikke. Det er bare slik jeg er. Forstå det… Jeg er ikke utaggerende.

Jeg ser ikke fram til å treffe deg igjen, jeg vil helst ikke se deg igjen, aldri prate med deg mer. Men vi snakkes på onsdag, jeg lover – selv om jeg er så sint så sint!

Photobucket

Hvorfor ble jeg slik?

Jeg skulle ønske folk hadde en forståelse for hvorfor jeg er der jeg er i dag. Jeg skulle så sårt ønske at folk hadde en forståelse for hvorfor jeg begynte å skade meg selv, hvorfor jeg så sterkt ønsket å ta livet mitt. Jeg skulle ønske folk hadde en forståelse for hvorfor jeg blogger åpent om all elendigheten!

Hovedgrunnen for all dritten er voldtekten! Følg nøye med her nå, så kanskje dere har forståelse for hvorfor livet mitt ble et rent helvette!

Jeg ble VOLDTATT. Tatt med vold. Tvunget til sex, ved bruk av vold! En stor og sterk politimann kastet meg ned på gulvet, tok på kroppen min med sterke hender. Slo meg, sa stygge ting til meg og dro av meg klærne. En gammel og ekkel gris presset sin stive ekle penis inn i både “musa” mi og munnen min! Han nektet å ta nei for et svar, han overhørte ropene mine, da jeg ba han la være! Han så ikke tårene mine, han så ikke hvor mye han smertet meg!! Han fortsatte og fortsatte, som om han hadde all rett til å skitne meg til på den måten! For så å bare la meg ligge igjen på gulvet, med skammen og redselen. Skyldsfølelsen. Smerten.

Er det noen av dere som vet hvordan det er å leve med minnene om noe slikt. Redselen for at det skal skje igjen. Å ikke få sove om natta, fordi man er redd eller fordi drømmene alltid viser deg ditt verste mareritt – det du helst vil glemme! Den angsten man går med. Følelsen av å være skitten og brukt. Følelsen av å være verdiløs.

Er man en stille og beskjeden jente fra før, så kan det være vanskelig å være sterk å komme seg gjennom en slik opplevelse. Jeg klarte det ikke, jeg ville velge den “letteste” utveien. Å ikke leve lenger. Kutte mine håndledd, kutte pulsåra, og bare dø! Slippe smertene, slippe skammen, slippe redselen. Selvfølgelig klarte jeg det ikke, jeg sitter her jo i dag – men kuttingen av håndleddene lærte meg noe annet – faktisk flere ting:
~ Kroppen min ble stygg, og da kanskje ingen ville ta i meg mer
~ De vonde følelsene ble borte for en stund, når smerten på håndleddene var der.
~ Endelig var det noe JEG hadde kontroll på.

(les også: Hvorfor selvskade? – som har vært mine grunner til å gjøre det!)

Vrangtanker – helt klart! Og kanskje bare en som har vært der selv klarer å forstå hvorfor det er slik.

Jeg opplevde noe av det verste man kan oppleve. En krenkelse til de grader. Og jeg har vært gjennom HELVETTE i mange år pga dette! Innimellom kan jeg forsatt føle det på kroppen, smerten han påførte meg!

Men til tross for det helvette jeg har vært gjennom, så lever jeg. Og det mye takket være selvskadingen! Etter et par mislykkede forsøk på å kutte pulsåra, ble selvskading det stikk motsatte fra et selvmordsforøk – det ble det som holdt meg i live! Fordi smerten ble lettere å leve med. Det høres sykt ut, men slik er det – spør hvilken som helst selvskader. De fleste gjør det ikke for å dø, men for å klare å overleve!

Jeg har mange år bak meg med selvskading og et rent helvette. Men jeg er stolt over hvor langt jeg har kommet. Jeg bryr meg ikke om hva folk mener om arrene mine eller hva jeg har vært gjennom. Fordi jeg vet at mine nærmeste vet akkurat hvordan ting er, og de er der for meg uansett.

Jeg kjenner bygda jeg bor i, jeg har trossalt vokst opp her. Jeg vet hvor flinke folk er til å snakke om andre medmennesker. Slenge med leppa og spre sladder. Jeg vet også at mange fra bygda mi leser bloggen min, det ble jeg fortalt i kveld. Til dere; morsomt å snoke på livet til naboen, uten at hun vet om det? Hva med å sende meg en mail eller legge igjen en kommentar – still spørsmål, eller si hva DU mener? Eller er du for feig? Liker å gjemme deg bak en skjerm, og bare snoke på livet til andre?
Men bare så det er sagt, jeg hadde satt pris på at du som kjenner meg i virkeligheten legger igjen et lite spor enten som kommentar under innlegget her, eller på mail: liljen7@live.no eller på facebook om du har meg der – for å si fra at du faktisk leser om livet mitt. Så slipper jeg å gå i butikken å være paranoid og spekulere i om den eller den leser her inne! Så pass med respekt bør man vise til sine medmennesker i ei lita bygd som dette!

I en humanistisk ånd er respekt noe alle mennesker fortjener fordi de er mennesker.

Døm meg ikke for hva jeg har vært gjennom. Se heller styrken min for at jeg har kommet dit jeg er i dag! Vis meg tillit og forståelse. Det er ikke stort jeg krever av mine medmennesker og venner. Bare så synd at folk har ulike verdier og syn på ting!

Kjente jeg ble en smule irritert og oppgitt da jeg fikk høre at så mange fra hjembygda mi leser her inne. Jeg står for alt jeg skriver, og vet at hvem som helst kan lese bloggen – den er jo åpen! Men jeg ble oppgitt fordi INGEN her har hatt guts til å fortelle meg at de har lest – bortsett fra EI – og da hun kom til meg å sa det ble jeg så letta og takknemlig! Får mer på følelsen av at det er feige folk som liker å slarve om andre – prove me wrong?

Hvorfor blogger jeg?

Mest for min egen skyld, å få ut tanker og følelser jeg sitter inne med. Dere skulle bare visst hvor godt det er å få det ut. Men jeg blogger også for å vise at det er ingenting å skjemmes over å slite psykisk. Det er så mye tabu omkring psykiske lidelser, og det er så viktig å få åpenhet rundt dette. Jeg ønsker å dele mine erfaringer slik at andre mennesker skal få en viss forståelse for hvorfor noen sliter. Jeg ønsker å la andre som sliter vite at de ikke er alene der ute, at det finnes flere som har og har hatt det vanskelig. La folk som kanskje ikke har noe håp, se at det finnes håp. At noen kommer seg gjennom alt det vanskelige og klarer å leve videre. Derfor blogger jeg åpent!

Photobucket

Jeg er ikke lenger en selvskader!

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg er 100% sikker på at jeg aldri igjen kommer til å dra et barberblad eller lignende over huden min, for å bevisst skade meg selv!

Jeg har følt meg sikker før også, men aldri SÅ sikker. Jeg har lenge følt for å skrive dette innlegget, men vært redd for å;
a) virke hovmodig
b) ikke klare å holde det
c) få feil reaksjoner

Men det føles riktig å skrive dette nå. Siden nyttår har jeg skadet meg èn gang, og det var bare et par små risp – og det var den gangen jeg mistet min beste venninne. Det var veldig vondt for meg. I 2009 selvskadet jeg også veldig lite. Det gikk lang tid mellom hver gang, og som oftes var ikke kuttene spesielt dype.

Før hadde jeg en TRANG til å skade meg. Jeg hadde gjerne LYST til å gjøre det. Jeg MÅTTE gjøre det. Nå har jeg ingen slike følelser igjen for selvskadingen. Det er noe jeg gjorde før, noe jeg er ferdig med. Et sted jeg ikke vil gå tilbake til.

Det er vanskelig å forklare hva jeg føler i forhold til selvskadingen nå. Men jeg klarer ikke se for meg megselv sitte å lage kutt i armen min. Jeg kjenner jeg gremmes ved tanken. Jeg kjenner at smerten ved å selvskade kommer til å være mye mer vond enn de smertene jeg har inni meg (smerter som ikke lenger er så intense som de en gang var!). Selvskadingen er ikke verdt det. Selvskadingen gjør bare livet hundre ganger verre – og jeg har det såpass fint nå, at jeg ikke vil fucke til livet mitt ved å skade meg igjen. Jeg trenger det ikke, jeg ønsker det ikke, jeg vil ikke og jeg skal ikke!

Det føles deilig å være ferdig med tiden som selvskader. Det er deilig å se arrene bli bleikere. Noen av de vises nesten ikke lenger, og man må se godt etter for å se dem. Jeg har enda noen store, som vises ganske godt – men de er ikke lenger røde og “selvlysende”. I sommer skal jeg ikke være redd for å gå med armene bare, og jeg skal la arrene få masse sol, så de bleikes enda mer! Jeg er ikke lenger redd for å vise dem fram, da alt dette er fortid. Det er noe jeg gjorde før, fordi jeg hadde en vanskelig periode i livet mitt. Jeg er ikke redd for å si at det var slik jeg var før. Og det føles som en befrielse!

Jeg har kommet sykt langt siden 2006-2007. Da skadet jeg meg selv nesten hver dag, noen ganger flere ganger om dagen. Utstyr ble handlet inn veldig ofte. Strips.  Barberblad. Bandasjer. Plastertape. I tillegg til at det ble brukt noen kroner på legevakta. I 2008 hadde jeg 8 måneder i strekk uten selvskading, 2009 var litt tøffere pga behandlerbytte og en del tull der. Men jeg har vokst mye, jeg har blitt sterkere. En liten filleting er ikke lenger verdens undergang. Selvmord har jeg ikke tenkt på, på mange år (typ 2007 sikkert..) – det er ikke lenger et alternativ! ALDRI!

Jeg har sett flere skrive at de bruker ord istedenfor selvskadingen. I og for seg så gjør jeg også det, på bloggen min. Men egentlig bruker jeg ikke ord istedenfor selvskadingen heller. Jeg føler meg bare helt ferdig med selvskadingen. Jeg har ikke lenger bruk  for den, selv ikke på en dårlig dag. Det er så enkelt å la være å skade meg, jeg tenker ikke på det lenger, drømmer ikke om å gjøre det, lengter ikke lenger.

Neste steg er å kaste de barberbladene jeg kjøpte, som jeg enda har liggende i kommodeskuffen. De har ligget der lenge, ubrukt. Synes bare det er surt å kaste dem, det er så mange – og jeg betalte jo litt for dem. Men det er ikke vanlige barberblad, så jeg kan ikke bruke dem i høvvelen min liksom – så jeg har jo ikke bruk for dem! Dessuten vet jeg ikke om jeg bare kan kaste dem i vanlig søppel heller. Men får finne ut av det.

Farvel selvskading.
Farvel barberblad.
Farvel kutt, blod og bandasjer.
Farvel legevakt.
Farvel skam og redsel.
Farvel – jeg er ferdig!!
Photobucket
Photobucket

Litt om hvordan det faktisk går her.

Det er så lenge siden jeg har skrevet skikkelig her nå, og mange av dere lurer nok på hvordan det går med meg – og om jeg har noe nytt å komme med..

~ Bloglovin fungerer igjen. Etter å ha masa på Bloglovin en del ganger, kunne de fortelle meg at Feed’en min var slettet, men at de nå hadde fikset det! Så er veldig glad for det, og da frister det veldig til å blogge litt igjen. Mistet jo helt lysten når bloglovin ikke fungerte som den skulle.

~ Tirsdagen var jeg hos legen og fikk penicillin. Synes det var litt rart at hun ikke sjekket ut hva som egentlig feilet meg, før hun gav meg penicillin da. For den penicillinen jeg fikk fungerer ikke mor vanlig virus som feks forkjølelese eller influensa! Men ørene er iallefall ikke så tette lenger, og jeg har blitt bedre. Men det kommer nok kanskje ikke av penicillinen da. Eneste legen sjekket var å lytte på lungene og sånn, og titta i halsen min. Men hun ville ha meg frisk til neste tirsdag, da skal jeg tilbake for noe helt annet.

~ Er i bedre form som sagt. Men fortsatt veldig sliten av alt dette, og legger meg tidlig om kveldene. men det er jo kanskje en bra ting. Døgnrytmen er litt mer normal! Hoster litt enda, men det er blitt bedre.

~ Jeg har fått meg dobbeldyne som jeg ELSKER. Har tidligere ikke helt skjønt greia med dobbeldyne, selv ikke når man er to. Men lå i det en gang hos søstra mi, og det var jo så deilig. Så når hun kjøpte seg ny nå før helga, fikk jeg hennes “gamle” – fiber helårs fra Princess. I tillegg kjøpte hun meg sateng sengesett. Så nå er det deilig å legge seg!

~ Emma-Isabelle har hatt besøk av lillesøstra si denne helga. De var med og henta Em på skolen på fredag, og spiste middag sammen med oss. Lillesøstra er nå 3 år, og det er halvannet år siden de sist treftes. De lekte godt sammen, og det var fint å se. På lørdagen var vi i Namsskogan Familiepark, og det var flere som ville være med – så vi var mange som reiste. Meg, Em, mamma, søster, storebror m/familie (svigerinne og Sarah), lillesøster til Em og hennes mamma og stepappa, farmor til Em & Thale og hennes samboer. Ungene storkosa seg, og det tror jeg vi voksne gjorde også. Kommer vel noen bilder her etterhvert tenker jeg. Etterpå var jeg og min familie (mamma, søs og Em) hjemme hos storebror og spiste pizza og kosa oss. Vi alle kapitulerte nesten med en gang vi kom hjem, hadde vært en lang dag for oss.

~ Vanskelig at psykologen ikke kjenner meg. Han er ung, og for meg virker det som han bare tror at mennesker som er psyke kanskje ikke egner seg til å være foreldre. Han har snakket en del om dette, og lurer på om han burde være bekymret angående meg som mor. Men hallo, han kjenner meg ikke. Han kjenner ikke Em. Han vet ikke hvordan jeg er som mor, så hvordan kan han i det hele tatt vurdere om jeg ikke er egnet som mor da? Man kan ikke bli bekrymet bare fordi et menneske sliter litt psykisk. Min gamle behandler, som faktisk kjente meg godt, var aldri bekymret, selv om jeg kunne sitte der med selvmordstanker og ønsker om å skade meg selv. Fordi jeg var en god mamma likevel! Em hadde det aldri vondt eller vanskelig. Nå har jeg ikke disse tankene eller ønskene lenger, og da skal noen plutselig bli bekymret, enda de ikke kjenner meg og min situasjon?? Han gjør meg frustert og sint! Hadde Em lidd, så hadde nok noen – skolen eller barnehagen eller hvem som helst – alt fortalt om sin bekymring. Men ingen som kjenner oss mener det er noen grunn – what so ever – til å være bekymret.
Skulle ønske jeg klarte å si akkurat hva jeg tenker og føler i timene til TI. Men det er ikke så lett… Men jeg forsøker! Slik at han kan bli kjent med meg, og vite akkurat hvem jeg er og hvordan jeg er. For jeg føler han ikke helt vet det nå. Han leser meg godt innimellom, men likevel er det mye han ikke vet og forstår.
Og jeg får vel ikke tid til å vise han hvordan jeg er heller, for i November skal han ut i permisjon! Kjenner jeg blir veldig fortvila! Hvorfor skal jeg aldri få beholde en behandler. Snakket litt om dette på fredag, og jeg kjente jeg ble bare skikkelig skikkelig trist. Jeg ønsker så veldig å få hjelp, men hele tiden kommer det noe i veien, som setter meg tilbake og gjør at jeg må starte helt forfra! Samtidig er det vondt å se min gamle behandler, som jeg kom så godt overens med, vandre rundt i gangene, og hente andre pasienter – bare ikke meg! Vite at han er der, men utilgjengelig for meg. Gaah!

~ Driver å planlegger ferietur og bloggtreff og greier! Vi skal mest sannsynlig nordover i midten av juli! Og jeg gleder meg mye. Helga før er det slektstreff, og det blir nok veldig gøy – selv om det ikke blir helt som planlagt. ;) Ellers skal jeg jo på bloggtreff i slutten av juni – noe som er SNART!! Usikker på hvordan jeg skal reise enda. Men bilen min fungerer så dårlig om dagen, så tror ikke det blir å kjøre selv likevel. Så da er det enten tog eller fly. Sjekker litt priser, men må snakke litt med Kristine før jeg bestiller. I tillegg er det andre ting jeg må finne ut av først. Men gleder meg MASSE. Og håper bare folk respekterer hva som er blitt sagt!!

Ellers er det vel ikke stort å si. Har det ganske greit for tiden! :)

Photobucket

Når behandler leser bloggen…

Jeg har jo akkurat begynt hos ny behandler, og i går tok jeg med noe jeg hadde skrevet på bloggen – slik at han fikk lese. Jeg fortalte også at jeg skriver blogg, og at det var hentet derfra. Etter å ha lest det sa han at han ble overraska, for han hadde ikke trodd jeg var så flink til å skrive. Og han sa at han ble veldig nysgjerrig på bloggen min – men at han samtidig tenkte at det å lese bloggen min kanskje ikke var riktig. At jeg da ikke får porsjonert ut informasjonen slik jeg ønsker i forhold til han. Han spurte også hva jeg mente om dette, men jeg vet faktisk ikke. Jeg tenker det ville vært greit om han leste, fordi da visste han plutselig ALT, uten at jeg trenger å tenke over “er dette noe jeg bør ha med til neste time?” – om dere skjønner? Men samtidig kan det jo være ting jeg ikke ønsker at han skal lese, og ville jeg da begynne å begrense bloggingen min, fordi jeg er redd han skal lese? Jeg tror egentlig ikke det da, jeg har andre jeg kjenner IRL som leser bloggen, som jeg er fullstendig klar over, men det stopper meg ikke fra å skrive akkurat det jeg føler for å skrive.

Han bestemte selv at han ikke skal lese. Mens jeg er usikker, har aldri hatt en behandler som i det hele tatt har spurt om bloggen min eller vært interessert i den. Så jeg spør dere! For jeg vet jo at noen av dere har en behandler som leser bloggen deres. Fordeler/ulemper? Og dere som ikke har en behandler som leser, hvorfor ikke? Og kunne dere tenke dere det? Tell me!
Photobucket

Å falle tilbake hundre steg!

Det føles slik, selv om noen som kjenner meg veldig godt over flere år, sier at jeg har ikke falt tilbake hundre steg. Og jeg klarer jo å se det selv også, jeg har IKKE falt tilbake hundre steg – selv om det føles slik. For selv om jeg har taklet ting dårlig den siste tiden, så er jeg fortsatt reflektert og med en god selvinnsikt.

Jeg vet veldig godt at jeg har taklet ting ekstremt dårlig den siste tiden, men helt ærlig – finnes det noen som takler slike ting godt? Jeg tror ikke det. Men min måte å reagere på er kanskje ikke slik folk flest ville reagert og håndtert ting. Og det er dette jeg må jobbe med. Hvordan takle ting, hvordan håndtere ting. Reaksjonsmønster. Situasjonshåndtering.

Jeg vet at jeg med dette falt tilbake over hundre steg. Når man får bekreftet alt det onde med seg selv, så hvorfor i det hele tatt gidde og forsøke å lure seg selv eller andre til å tro noe annet? Når man enda – etter å ha kommet så langt – på et blunk er tilbake der hvor man var for mange år siden, hvordan klare å beholde troen på at man noen gang kan forandre seg til det bedre? Angrep er beste forsvar. Holde folk på avstand. Dytt dem unna for alt det er verdt. (Dette skrev jeg i går, til ei som kjenner meg på godt og vondt.)

Beskyldningene har haglet mot meg. Martyr. Demon. Sosiopat. You name it. Jeg har vært såret og redd, sint og hevngjerrig. Jeg har gått i forsvarsposisjon, livredd for at alle skal tro på løgnene som blir sagt. For det er LØGN. Jeg er ingen martyr. Jeg er ingen demon. Jeg er ingen sosiopat. Jeg er ei overfølsom jente, ei jente med liten tro på seg selv, ei jente som er redd for å la folk komme nært – samtidig som jeg er ei jente som er livredd for å bli forlatt og bli alene. Sist nevnte er forresten en slitsom kombinasjon – å ikke klare å la folk komme tett innpå meg, samtidig som jeg lengter så sårt etter nære relasjoner. Det er få som har klart å komme helt inn, inn forbi det harde skallet.

Det finnes de som har skrevet til meg “Nå må det snart ringe noen bjeller. Tror du det er tilfeldig at det alltid er DU som er innblandet i slikt. Det er deg det er noe feil med”. Det har ringt mange bjeller, og hvor mange ganger har jeg ikke forstått at det er jeg som er feilen. Men samtidig synes jeg det er merkelig at det alltid er de jeg krangler med som mener at det er jeg som er feilen, mens andre mennesker – utenforstående, som kjenner meg – sier at det stemmer ikke. De sier jeg er følsom, og de forstår at jeg er blitt såret. Det eneste de mener jeg må jobbe med, er min egen selvtillitt og måten jeg reagerer og håndterer slike situasjoner på. Selv om min måte å reagere på ikke er som folk flest, så betyr det ikke at det er en feil måte å reagere på. Det er bare MIN måte å reagere på, selv om det kanskje er en veldig usunn måte å reagere på. Selv om jeg håndterer ting annerledes, så betyr det ikke at jeg håndterer det feil. Jeg håndterer det på min måte, selv om det også er en veldig usunn måte. Det er ikke FEIL, og JEG er ikke en feil – jeg trenger bare å lære meg mer sunne måter å reagere på, mer sunne måter å håndtere ting på.

Jeg er så delt. Fornuften sier alt dette over, mens følelsene sier noe annet. Følelsen av å være mislykket er sterkt tilstede. Følelsen av å være en feil. Følelsen av at alt det onde som er blitt sagt om meg faktisk er sant, sitter som en stor vond klump like under brystbeinet. Hvor mange ganger har jeg ikke googlet disse ordene, for å finne definisjonen – er det noe jeg kjenner meg igjen i? Hvor mange ganger har jeg ikke snakket med familie eller venner om dette, fortalt min bekymring om at beskyldningene er sanne? Men både google og familie/venner avkrefter dette. Jeg kjenner meg ikke igjen i beskrivelsene, familien og mine nærmeste venner kjenner ikke igjen beskrivelsene i meg. Fornuften sier jeg burde stole på de som kjenner meg! Mens følelsen lar noen som ikke kjenner meg like godt, bestemme at slik er jeg. Jeg lar noen som ikke kjenner meg bryte meg ned.

Jeg har tenkt mye i det siste. Og jeg har diskutert mye med andre. Og jeg har funnet ut at jeg er nok litt reflektert midt oppi alt likevel, selv om jeg har påstått at det er så tøft nå og at jeg ikke klarer å være den reflekterte og fornuftige jenta jeg vet jeg kan være.

Jeg lurer på . . .
Kan man forandre seg?
Kan man forandre sine måter å reagere på?
Kan man lære seg å kontrollere reaksjonene sine?
Kan man lære seg nye og bedre måter og håndtere (vanskelige) ting på?
Er det virkelig mulig, eller er man dømt til å være akkurat slik man er?

I guess we change,
some for the better
some for the worse
I’m stuck somewhere between and it hurts.

(Sirius – Fuck up)

Jeg vet det krever hard jobbing med seg selv. Jeg vet at man må kjempe hardt. Og jeg føler det er det jeg gjør også. Jeg følte også at jeg var på veldig god vei for 2 år siden, jeg følte jeg hadde kommet langt. Jeg skal ikke si at 2 behandlerbytter på relativt kort tid er årsaken for at det stoppet litt opp, at jeg har falt litt tilbake – jeg er fullstendig klar over at mye av skylden er min. Men det har vært tøft å bytte behandler, det har tatt fra meg håpet litt, tatt fra meg viljestyrken til å kjempe. Men det var JEG som lot håpet forsvinne, det var jeg som sånn halvveis gav opp. Det er vanskelig når ting ikke fungerer.

Men jeg har likevel ikke gitt opp helt. Jeg fortsetter å kjempe. Fortsetter å gjøre det jeg kan for å få det bedre. Møte opp til behandling, forsøke å få frem det jeg ønsker og trenger å si. Samtidig jobber jeg mye med meg selv utenom behandling også. Reflekterer over situasjonen min, setter meg små mål – som jeg gjør det jeg kan for å fullføre. Det er lite å utsette på innsatsen min, det er jeg sikker på!

Mai har vært en tøff måned – selv om det også har vært mange fine lyspunkt. Jeg er glad mai er over, så jeg kan legge det som har hendt bak meg – jeg skal legge det bak meg. Nå kommer sommeren for fullt, og jeg har mange planer å se fram mot. Jeg skal nyte sommeren med familie og venner. En epoke i livet mitt er over (og minnene kan ingen ta i fra meg), men mange nye ligger på lur. Jeg vet jeg har mye godt i vente, og jeg skal fortsette å vandre framover. Jeg vet jeg ikke trenger å gå de hundre stegene framover igjen – for jeg falt aldri SÅ langt tilbake.

Photobucket
(Photo av Kristel Liljen)
Photobucket

Påan igjen!

Første avlyste time til nye psykologen.

Men det er jo en ganske så gyldig grunn da – sykdom! Og jeg kjenner det er lik så greit egentlig, fordi jeg er ikke i form selv heller, og sovet dårlig i natt pga hoste og ømme muskler og mange tanker.

Men enten jeg vil eller ikke begynner jeg å tenke på startfasen med RS. Andre timen ble avlyst der også, og da tok det så lang tid før jeg fikk nye time, og alt ble bare rot og jeg mistet litt troen. Og jeg er så redd for at det skal bli slik nå også. Selv om hun dama som ringte sa at TI skulle ringe så snart han var tilbake på jobb, for å avtale ny time.

Jaja, god bedring TI. Også håper jeg at han blir fort frisk, og at det ikke er lenge til neste time.

Og nå skal jeg fortsette med brødbaking og husvasking. Storebror med familie kommer hit i helga. Det er Statlandmila, og begge brødrene mine skal være med – lillebror må forsvare seieren fra i fjor! Så overnatter de her, så vi skal kose oss med god mat og drikke og se MGP sammen! Det tror jeg kan bli kos. De var forresten på UL i går, men de hadde blitt kalt inn litt tidlig, så de skal forsøke i morgen igjen. Fosteret var for lite til at hun kunne fastsette termindato. Tenker at 2 dager ikke har så mye å si jeg da, men vi får se i morgen! Da får vi vite kjønnet også! :D

Photobucket

Neste side »


Jeg er ei jente som har opplevd en del, og som sliter litt i hverdagen. Er for tiden hjemmeværende, og min eneste "jobb" er å gå til behandling en gang i uka for å bearbeide vonde hendelser, og jobbe mot å bli frisk. (Les mer under "dette er Liljen")

Bloggen er for å få ut det jeg sitter inne med,
alle slags tanker og følelser - både om psykiske ting og hverdagen ellers.

PERSONFORKORTELSER I BLOGGEN:
Em ~ Datteren min (171103)
JB ~ Eks-behandleren min (131006-110908)
RS ~ Eks-psykologen min (170908-160410)
TI ~ Psykologen min (190510 -> )

Bruker generelt initialene til folk jeg skriver om, iallefall sånn oftes.


JEG BLE ANMELDT/ANBEFALT/UKENS BLOGG:

Hos Reidun Beate - Anmeldt
Hos Silje Kathinka - Anmeldt
Hos Rebekka Jennie - Vurdering
Hos Kari Rasmussen - Ukens blogg
Hos Ida Speilvendt - Anbefalt
Hos Caroline - Anbefalt
Hos Kari - Anbefalt
Hos Torbjørg - Anbefalt
Hos Torbjørg - Ukens blogg

Har du vurdert meg eller anbefalt meg eller what so ever, så si i fra! :)


{Bildet er linket}

Nå kan du motta mail hver gang jeg poster et innlegg - det er enkelt, bare trykk hvor det står "Trykk her" !

♥ HAR DU SPØRSMÅL?

Trykk her, så kan du spørre meg om hva som helst, du kan være helt anonym om du ønsker.

http://www.formspring.me/lifeasitis

♥ ANTALL BESØKENDE SIDEN 14.01.10

  • 74,861 treff

Blogglisten
Blogg listad på Bloggtoppen.se

Bloggurat

bloglovin

COPYRIGHT:

Bloggen skrives av © Kristel "Liljen" Angell. Noe som betyr at tekst og annet innhold er noe du ikke kan kopiere herfra, uten tillatelse.
Diktene jeg skriver er mine, så fremt det ikke står noen annen forfatter i innlegget.
Bildene i bloggen er også mine egne, så fremt det ikke står annet! Vær så vennlig å ikke stjel diktene eller bildene mine!

{Bildet er linket}