Arkiv for kategorien 'Overgrep'

Hvorfor ble jeg slik?

Jeg skulle ønske folk hadde en forståelse for hvorfor jeg er der jeg er i dag. Jeg skulle så sårt ønske at folk hadde en forståelse for hvorfor jeg begynte å skade meg selv, hvorfor jeg så sterkt ønsket å ta livet mitt. Jeg skulle ønske folk hadde en forståelse for hvorfor jeg blogger åpent om all elendigheten!

Hovedgrunnen for all dritten er voldtekten! Følg nøye med her nå, så kanskje dere har forståelse for hvorfor livet mitt ble et rent helvette!

Jeg ble VOLDTATT. Tatt med vold. Tvunget til sex, ved bruk av vold! En stor og sterk politimann kastet meg ned på gulvet, tok på kroppen min med sterke hender. Slo meg, sa stygge ting til meg og dro av meg klærne. En gammel og ekkel gris presset sin stive ekle penis inn i både “musa” mi og munnen min! Han nektet å ta nei for et svar, han overhørte ropene mine, da jeg ba han la være! Han så ikke tårene mine, han så ikke hvor mye han smertet meg!! Han fortsatte og fortsatte, som om han hadde all rett til å skitne meg til på den måten! For så å bare la meg ligge igjen på gulvet, med skammen og redselen. Skyldsfølelsen. Smerten.

Er det noen av dere som vet hvordan det er å leve med minnene om noe slikt. Redselen for at det skal skje igjen. Å ikke få sove om natta, fordi man er redd eller fordi drømmene alltid viser deg ditt verste mareritt – det du helst vil glemme! Den angsten man går med. Følelsen av å være skitten og brukt. Følelsen av å være verdiløs.

Er man en stille og beskjeden jente fra før, så kan det være vanskelig å være sterk å komme seg gjennom en slik opplevelse. Jeg klarte det ikke, jeg ville velge den “letteste” utveien. Å ikke leve lenger. Kutte mine håndledd, kutte pulsåra, og bare dø! Slippe smertene, slippe skammen, slippe redselen. Selvfølgelig klarte jeg det ikke, jeg sitter her jo i dag – men kuttingen av håndleddene lærte meg noe annet – faktisk flere ting:
~ Kroppen min ble stygg, og da kanskje ingen ville ta i meg mer
~ De vonde følelsene ble borte for en stund, når smerten på håndleddene var der.
~ Endelig var det noe JEG hadde kontroll på.

(les også: Hvorfor selvskade? – som har vært mine grunner til å gjøre det!)

Vrangtanker – helt klart! Og kanskje bare en som har vært der selv klarer å forstå hvorfor det er slik.

Jeg opplevde noe av det verste man kan oppleve. En krenkelse til de grader. Og jeg har vært gjennom HELVETTE i mange år pga dette! Innimellom kan jeg forsatt føle det på kroppen, smerten han påførte meg!

Men til tross for det helvette jeg har vært gjennom, så lever jeg. Og det mye takket være selvskadingen! Etter et par mislykkede forsøk på å kutte pulsåra, ble selvskading det stikk motsatte fra et selvmordsforøk – det ble det som holdt meg i live! Fordi smerten ble lettere å leve med. Det høres sykt ut, men slik er det – spør hvilken som helst selvskader. De fleste gjør det ikke for å dø, men for å klare å overleve!

Jeg har mange år bak meg med selvskading og et rent helvette. Men jeg er stolt over hvor langt jeg har kommet. Jeg bryr meg ikke om hva folk mener om arrene mine eller hva jeg har vært gjennom. Fordi jeg vet at mine nærmeste vet akkurat hvordan ting er, og de er der for meg uansett.

Jeg kjenner bygda jeg bor i, jeg har trossalt vokst opp her. Jeg vet hvor flinke folk er til å snakke om andre medmennesker. Slenge med leppa og spre sladder. Jeg vet også at mange fra bygda mi leser bloggen min, det ble jeg fortalt i kveld. Til dere; morsomt å snoke på livet til naboen, uten at hun vet om det? Hva med å sende meg en mail eller legge igjen en kommentar – still spørsmål, eller si hva DU mener? Eller er du for feig? Liker å gjemme deg bak en skjerm, og bare snoke på livet til andre?
Men bare så det er sagt, jeg hadde satt pris på at du som kjenner meg i virkeligheten legger igjen et lite spor enten som kommentar under innlegget her, eller på mail: liljen7@live.no eller på facebook om du har meg der – for å si fra at du faktisk leser om livet mitt. Så slipper jeg å gå i butikken å være paranoid og spekulere i om den eller den leser her inne! Så pass med respekt bør man vise til sine medmennesker i ei lita bygd som dette!

I en humanistisk ånd er respekt noe alle mennesker fortjener fordi de er mennesker.

Døm meg ikke for hva jeg har vært gjennom. Se heller styrken min for at jeg har kommet dit jeg er i dag! Vis meg tillit og forståelse. Det er ikke stort jeg krever av mine medmennesker og venner. Bare så synd at folk har ulike verdier og syn på ting!

Kjente jeg ble en smule irritert og oppgitt da jeg fikk høre at så mange fra hjembygda mi leser her inne. Jeg står for alt jeg skriver, og vet at hvem som helst kan lese bloggen – den er jo åpen! Men jeg ble oppgitt fordi INGEN her har hatt guts til å fortelle meg at de har lest – bortsett fra EI – og da hun kom til meg å sa det ble jeg så letta og takknemlig! Får mer på følelsen av at det er feige folk som liker å slarve om andre – prove me wrong?

Hvorfor blogger jeg?

Mest for min egen skyld, å få ut tanker og følelser jeg sitter inne med. Dere skulle bare visst hvor godt det er å få det ut. Men jeg blogger også for å vise at det er ingenting å skjemmes over å slite psykisk. Det er så mye tabu omkring psykiske lidelser, og det er så viktig å få åpenhet rundt dette. Jeg ønsker å dele mine erfaringer slik at andre mennesker skal få en viss forståelse for hvorfor noen sliter. Jeg ønsker å la andre som sliter vite at de ikke er alene der ute, at det finnes flere som har og har hatt det vanskelig. La folk som kanskje ikke har noe håp, se at det finnes håp. At noen kommer seg gjennom alt det vanskelige og klarer å leve videre. Derfor blogger jeg åpent!

Photobucket

Fratatt – forum for de som har opplevd overgrep!

Photobucket

Fratatt er et forum for de som har opplevd overgrep. Det er et fint forum, med mange fine mennesker – men med litt lite aktivitet, så nye medlemmer er hjertelig velkommen! Det er et lukket forum, og medlemmene der må love at de holder seg taus om det som skrives i forumet.

Det arrangeres også treff mellom medlemmene. Selv har jeg ikke vært på et slik treff, men vet at mange av de andre på forumet har treftes flere ganger på Østlandet, og det er jo koselig. Det er alltid fint å treffe likesinnede, enten det er i virkeligheten eller på et forum.

For å komme til forumet, trykk på “bildet” øverst i innlegget.
Photobucket

Spørsmål: Hvordan?

Har så mange spørsmål om hvordan jeg.
Hvordan klare å heve seg over overgriperen?
Hvordan klare å legge fra seg skyldsfølelsen?
Hvordan klare å slutte å tenke på overgrepet?
Hvordan???

Jeg vet innmari godt at han er en syk jævel, at han har all skyld i det som skjedde. jeg var et offer. Jeg vet dette, sånn egentlig.
Men jeg klarer ikke å la være å tenke:
~ Hadde jeg vært en annen jente, hadde det ikke skjedd.
~ Hadde jeg ikke vært så stille og beskjeden, hadde jeg vist mere styrke og selvstendighet, så hadde det ikke skjedd. Men jeg viste meg som et lett offer…
~ Hadde jeg ikke vært så godtroende, hadde det ikke skjedd.
~ Hadde jeg hørt på ryktene om at han banket kona si, hadde jeg vært mer på vakt.
~ Hadde jeg ikke vært med inn, hadde det ikke skjedd.

Photobucket

Selv om jeg innerst inne vet at alle som blir voldtatt ikke har noen skyld i det som skjer, føler jeg veldig mye skyld selv. Jeg kan sitte på nett, og snakke med folk som har opplevd overgrep, og fortelle vedkommende at de ikke har skyld i det hele tatt. Da tror jeg på det, jeg tror, eller jeg VET, at de ikke hadde skyld, at de var offer! Men tenker det var annerledes med meg.

Høres kanskje rart ut men… Det er andre regler for meg selv.

Overgriperen har ødelagt så mye for meg.Tankene og minnene ødelegger så mye.Jeg skader meg selv (selv om det er 18 uker siden sist nå). Jeg har tanker om å ta livet mitt. Ikke planer, bare tanker. Eller ønske om å dø/ikke leve (selv om det er lenge siden det også nå). Jeg er ikke lenger den glajenta jeg var. Jeg har ikke samme livsgnist. Jeg er ikke søt og sprudlende lenger. Jeg er trist og nedfor. Dårlig selvtillit. Nesten hver dag er ødelagt. Og jeg fortsetter å la han ødelegge meg. Han vinner mer og mer for hver dag. Hvordan klare å ta overtaket? Jeg vil ikke la han ødelegge livet mitt mer. jeg nekter! Men hvordan klare å snu dette?? Hvordan skal jeg klare å vise hele verden at han ikke har overtaket på meg mer?

Tankene om voldtekten kommer ofte.Når jeg ser en politibil, når jeg hører snakk om voldtekt på tv, når jeg kjører inn til nabobygda (ser da et skilt med etternavnet hans på…). Er jeg trist og sliten, kommer tankene om voldtekten. Det er så lite som skal til før jeg tenker på det. Enkelte ord jeg ikke klarer å høre. Ord som har med voldtekt å gjøre, eller ord som ble sagt i avhørene. Jeg vil ikke tenke på dette mer.. Jeg vil få fred!! Hvordan skal man klare det??

Å fortrenge det, og skyve det bort, og nekte for at det skjedde – nyttet ikke.
Å gå hos psykolog å snakke om det, har ikke funket enda..

Photobucket

Det handler om kontroll!

Ble veldig inspirert da jeg leste et innlegg av Laila her i sted, og også de kommentarene som kom etterpå. Laila skriver om forskjellen på å kaste opp frivillig pga en spiseforstyrrelse, og det å ha spysyken. Les innlegget til Laila her!

Laila har fått noen kommentarer på dette, som også gav meg den inspirasjonen:

Ja, det blir vel nesten som selvskadere som hater å ta sprøyte eller pirképrøva… ikke greit det der.

(Sitat: Speilvendt)

Og tenk på dette… Forskjellen på å:
1. ha sex
2. å bli voldtatt

På en måte er det akkurat det samme… Penis inn og ut av vagina.. På den andre siden.. det vet dere alle selv :(

(Sitat: Catalin)

Jeg har vært innom alle disse tre. Jeg har kastet opp av fri vilje, for å få opp den ekle maten jeg akkurat har trykka i meg. Jeg er selvskader, og jeg har opplevd voldtekt.

Alt handler om kontroll. Tap av kontroll.
~En med en spiseforstyrrelse mister kontrollen over oppkastet ved spysyken. Man er kvalm og oppkastet kommer uten at man selv ønsker det.
~En selvskader mister kontrollen over smerten ved å ta sprøyte eller blodprøve hos legen. Man er ikke lenger den som  bestemmer over blodet sitt (kanskje i hovedsak kuttere). Man er ikke den som har kontrollen på smerten.
~En som blir voldtatt har absolutt ingen kontroll på det som skjer. Man blir tatt med vold, selv om man stritter i mot og sier NEI.

Alt handler om kontroll. Det å ha kontroll.
~En med en spiseforstyrrelse må ha kontroll på maten. Kontroll på når maten går ned, og når den kommer opp.
~En selvskader må selv ha kontroll på hvilken smerte man påfører seg selv, man må ha kontroll på blodet.
~Og hvem vil vel ikke ha kontroll når det kommer til sex? (Foruntatt dem som liker å bli kontrollstyrt, men da er det vel med en man føler seg trygg på.)

Det er noe annet når man gjør det selv, når man selv bestemmer – når man selv har kontrollen!

Photobucket

(Bildene er funnet på nett, sammensatt av meg)

Photobucket

Å føle at man trenger å bevise sine historier.

Jeg husker en episode da jeg gikk i 7. klasse. Vi hadde gym sammen med 8. og 9. klassen. Det var ei jente i 9. klassen som tidligere hadde mobbet meg, og hun var småslem også på denne tiden. Jeg følte meg veldig utenfor på barne- og ungdomsskolen. Denne gangen i gymmen ville jeg ikke være med. Jeg følte jeg ikke mestret det, og jeg hatet å dusje sammen med de andre. Komplekser… Så jeg satt i utstyrsrommet og gråt. Noen var så snille at de kom å lurte på hvordan det gikk, og hva som var i veien – da denne slemme jenta kom og påsto at jeg sikkert bare gjorde det for oppmerksomhet, og at jeg egentlig ikke var lei meg.

Det sitter igjen. Det har alltid sittet igjen. Det finnes mange slike små eksempler. Oppmerksomhetssyk. Det er jo det en selvskader er, sant?! Det er jo det mange tror og mener. At vi bare gjør det for oppmerksomhet, at vi egentlig ikke er psyk.

Jeg har i løpet av de siste årene blitt klar over hvor mye jeg føler at jeg må bevise ting. Bevise mine historier. Bevise min smerte. Bevise ALT.

Det er egentlig litt dumt, men nå får jeg besøk av fire jenter til bursdagen min – nettvenninner, blogghjerter! Og jeg tenker at jeg gleder meg til å vise dem Em, så de ser at hun er ekte. At jeg ikke bare har jugd om at jeg er mamma til ei superskjønn jente. Hvorfor føler jeg at jeg trenger å bevise at jeg er mamma? Dere har jo sett bilder av henne. Og  hvorfor skulle noen lyve om at de er mor? Men det er slik jeg føler det. At jeg må bevise det.

En annen ting jeg følte jeg måtte bevise var selvskadingen min. Når jeg gikk til min første behandler, JB – var det veldig ofte at jeg følte at jeg måtte bevise det ovenfor han. Han gav aldri noe uttrykk for at han ikke trodde på meg, eller at han ikke så alvoret i det – snarere tvert i mot. Men likevel følte jeg at jeg måtte bevise det. Så når jeg kom dit etter å ha skadet meg den natta, så håpet jeg alltid at han spurte om å få sjekke sårene – slik at han skulle se at de var ekte. Mange ganger spurte han også om dette, og det var en lettelse å kunne vise fram armene mine – da fikk han se at det var ekte, i tillegg til at jeg hadde noen å dele det med, smerten min . . .

Jeg tror det kommer litt av at jeg ikke ble trodd når det kom til voldtekten. Saken ble henlagt, politiet trodde ikke på meg. Jeg følte også at mange bekjente ikke trodde meg, og var også redd for at mine venner ikke trodde meg. Jeg er usikker enda, tror de det virkelig, eller later de som de tror meg? Saken ble jo henlagt, tror folk at det betyr at det ikke var sant? Og hvordan skal jeg noensinne klare å bevise det? Spesielt når jeg selv ikke lenger vet hva som er sant. Jeg går gjennom detaljene i hodet; dato, klokkeslett, hendelsesforløp – men hans falske forklaring i avhørene forvirrer meg, og det er vanskelig å grave fram fortrengte minner.

Photobucket

Jeg husker en gang. Sommeren for 5 år siden, må det være. Jeg og Em hadde vært hos pappaen hennes, søkt tilflukt – som jeg så fint kalte det på den tiden. Jeg og min pappa kom ikke noe godt overens. Vi kranglet veldig mye og hele tiden. Jeg provoserte han nok litt mer enn hva jeg behøvde. Men den dagen kom han å henta oss, vi skulle være med hjem. Vi skulle grille og kose oss, hele familien. Og det skulle bli deilig å komme hjem igjen, etter å ha vært borte over en uke. Men på tur hjem begynte jeg og pappa å krangle, over en filleting egentlig. Kranglen varte nesten hele veien hjem, 6 mil i bil – en time å kjøre omtrent. Det ble verre og verre, og pappa begynte å true med å slå meg – han var så sint. Han var mer opptatt av å slå etter meg, enn å følge med på veien. Det var skremmende. 5 KM hjemmefra stoppet han bilen, og ville kaste meg av – sa jeg kunne få gå hjem. Mens han gikk rundt bilen, ringte jeg faren til Em. Jeg følte jeg måtte bevise det for han, hvordan pappa kunne være – og endelig hadde jeg anledningen. For jeg følte hele tiden at faren til Em ikke trodde meg, da jeg kom hjem til han- gråtende pga pappa, og ville være hos han noen dager til ting hadde roet seg. (Vi kom oss trygt hjem, pappa lot meg sitte på hele veien, da han forsto jeg hadde ringt noen – etter den gangen har han vært bedre, jeg tror han selv ble skremt over sin egen oppførsel. Vi har enda perioder vi ikke klarer hverandre, men vi begge er flinkere til å trekke oss unna, i steden for å lage 3. verdenskrig.)

Nok et eksempel på den trangen jeg føler for å bevise ting som har hendt meg. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn, men det er ganske slitsomt. Kanskje fordi ingen noen gang har kommet til meg, tatt meg i hånden, sett meg inn i øynene og sagt

Kristel, jeg TROR deg!

Eller, det er vel ikke helt sant. Eks-behandleren min sa det til meg noen ganger, og jeg følte vel at han trodde meg – sånn innerst inne. Vennene mine har sagt de tror meg, men det har ikke føltes ekte. Ikke nødvendigvis at de ikke mener det, men de forstår ikke hvor viktig det er at det blir sagt på riktig måte – på en måte. Det er enkelt for hvem som helst å slenge ut et “jeg tror deg” . . .

Photobucket
~Har du noen sinne følt det slik, at du føler du må bevise noe?
~Har du noen sinne blitt beskyldt for å lyve om alvorlige ting?
~Har du noen sinne slengt ut et “jeg tror deg” uten å mene det?

Photobucket

Er det sant at tiden leger alle sår?

De sier at tiden leger alle sår.. håper dette er noe som kan gjelde for deg etter hvert også. Synes du er sterk som overlever etter noe sånt! (Sitat: Frk. Speilvendt)

Dette skrev Ida Speilvendt til meg i kommentar på det forrige innlegget mitt, og det fikk meg til å tenke på noe jeg skrev i 2005. Jeg har lett det fram til dere . . .

Vondt

Dette er veldig vondt…
Nok en gang er jeg der jeg var for noen år siden!
Hvorfor er det så lite som skal til før man sprekker?
Hvorfor kan ikke fortida leges?
Det sies at tiden leger alle sår…. Verre BULLSHIT har jeg aldri hørt!
Det sies at det som ikke tar livet av en, vil bare gjøre man sterkere…
Det er også bare bullshit!
Når man føler man blir svakere og svakere,
og tilslutt bare ønsker å ta sitt eget liv.
Og når alt det vonde bare strømmer på som mareritt,
hver gang man møter motgang, og alt man ønsker er å bli kvitt smerten.
Hvordan bli kvitt smerten?
Jo, føle fysisk smerte, lindrer den psykiske smerten.
I hvertfall en lite stund!
Så tyr man til den samme gamle, vonde måten å lindre smerte på!
Hvordan skal man klare å bli frisk fra noe slik?
Ja, er man syk når man holder på slik?
Folk har en tendens til å se på slike som meg,
som et mindreverdig menneske!
Hvor utrolig vondt er ikke det?
Folk har en tendens til å si; Dette er KUN for oppmerksomhetens skyld!
Hvor utrolig vondt er ikke det?
Kanskje man ønsker oppmerksomhet for det,
men KUN for at da kan man få hjelp!
Man ønsker at noen skal se, slik at dem kan hjelpe!
Man ønsker dem skal se, for man er for flau,
man skjemmes for mye til å si det rett ut!
Ååå, så vondt det er!
Hvordan skal man bli kvitt arrene?
De psykiske, og ikke mist de fysiske!
De fysiske, som ligger der på håndleddet,
og alltid minner meg om hva som har skjedd!
De psykiske, som alltid kommer tilbake som skrekkfulle mareritt om nettene!
Hva skal man egentlig gjøre, når ikke noe synes å fungere?!

(skrevet av Liljen 02.04.05)

For det sies at tiden leger alle sår. Joda, SÅRENE blir kanskje leget – men hva med de store smertefulle arrene man sitter igjen med. Er de noe bedre enn de åpne sårene? Nei, de er ikke det. De arrene jeg har på sjelen min kommer alltid til å være der, de arrene jeg har på armene mine kommer alltid til å være der. De vil alltid minne meg om det som skjedde, så er jeg egentlig leget? Kan slike sår på sjelen noen gang bli leget?

Det som ikke tar livet av deg,
vil bare gjøre deg sterkere, sies det.
Verre BULLSHIT har jeg aldri hørt.
Å føle man blir svakere og svakere
av det som ikke tar livet av en,
kommer en dag til å ta livet av deg.
Å føle seg ensom, det sliter
Å føle seg tom innvendig, sliter
At en ikke duger til noe, det sliter.
Det sliter på deg som menneske
og til slutt føler du deg så nedslitt
at den eneste utvei du ser
er en vanskelig utvei å godta.
Du føler du ikke kan
Du føler du ikke bør
Du føler du ikke må.
Noe inni deg, sier du vil
og noe sies du ikke vil
Hvilket slit – skal / skal ikke
Et vanskelig valg, men…

Kun et øyeblikks vondt,
og en evighets fred…!

(Også skrevet av Liljen i 2005)

Photobucket

Jeg ble voldtatt . . .

Når jeg startet 3. året på videregående, var jeg sjeleglad for at jeg fikk meg hybel i nabohuset til der hvor mine to beste venninner hadde fått seg hybel. Og i starten av skoleåret var det superfint. Vi hang mye sammen, og hadde det veldig gøy. Jeg hadde vært mye alene og ensom de to første årene mine på VGS – så det var godt å endelig ha dem der, og atpå til så nært.

Jeg hadde en litt sær leiekontrakt. Jeg var bundet til å bo der ut hele skoleåret, og jeg måtte betale kontant. Jeg vil råde alle til å lese grundig gjennom leiekontrakten før man signerer, og vær kritisk til bindende kontrakt og det at man må betale kontant. Men foruten det, virket alt veldig veldig bra på hybelen – i starten.

Jeg betalte alltid husleia så snart jeg hadde fått stipend, og det gjorde jeg også i november det året. Tok ut penger i byen, og dro opp for å betale. Som regel sto jeg bare på trappa, leverte pengene og fikk kvittering. Men i november ble jeg bedt med inn. Først sto jeg bare i gangen, men han sa at jeg bare måtte bli med helt inn en tur. Så kunne vi prate litt om hvordan det gikk på hybelen. Tok oss av husleia først, han hadde ikke å gi igjen – så måtte ut i bilen for å hente pengboka si. Da han kom inn syntes jeg høre at ytterdøra ble låst – men er ikke sikker. Alle slike detaljer er blitt så fjerne . . .

Vi pratet om hvordan det gikk på hybelen, og alt var helt greit. Jeg sa at jeg trivdes, og ikke hadde noe vondt å si om noe som helst. Jeg har alltid vært ei stille og usikker jente, særlig blandt folk jeg ikke kjenner så godt. Så usikkerheten min må ha stått skrevet i panna mi, eller noe. Lett offer, må ha stått skrevet utenpå meg. Jeg har i ettertid lest at de som blir seksuelt misbrukt av noen de kjenner, ofte er av den typen som er litt innesluttet og sånn – for da vet forbryteren at det er mindre sjanse for å bli sladret på – om dere skjønner?!

Da jeg skulle reise meg for å gå, grep han tak i meg. Han var så sterk, og jeg hadde ikke sjans. Han hadde bestemt seg for hva han ville, og jeg hadde ikke noe jeg skulle sagt. Jeg kjempet i mot, jeg ropte og skreik – men etter å ha blitt slått og holdt fast – fant jeg ut at det ikke nytta. Da han slo meg i ansiktet, og sa “Du e ei lita hore du?!” – ble jeg helt paralysert. Jeg frøs, jeg klarte ikke kjempe i mot mer. Jeg klarte ikke . . . Han var for sterk, jeg var redd! Kanskje dissosierte jeg, jeg tror jeg var borte et øyeblikk, for jeg minnes en telefon som ringte i det fjerne, og plutselig var han der ikke lenger. Jeg lå igjen, halvnaken og i smerte – både inni og utenpå . . .

Han voldtok meg. En politimann. En man skal kunne stole på. Han jeg bodde hos på hybel. En voksen mann.

Han ødela meg den dagen. Jeg ble aldri meg selv etter det. Jeg kunne ikke lenger stå lenge i dusjen, det minnet meg om da jeg dusjet etter overgrepet. For dusjet jeg for lenge ble vannet kaldt, akkurat som den gangen. Det er ord jeg ikke kan høre eller lese. Det er lukter jeg ikke kan lukte. Det er lyder jeg ikke kan høre. Jeg begynte med selvskading, jeg har selvmordsforsøk bak meg, og sliter rett og slett veldig med angst og depresjon pga det som skjedde.

(Innlegget fortsetter under bildet)
Photobucket(Foto: Kristel Liljen)

Det er over 8 år siden, men enda sitter det veldig igjen. Enda blir jeg redd når jeg ser en politibil, redd for å treffe på han. Enda kan jeg bli skikkelig satt ut av minnene. Enda kan jeg bli kvalm og fysisk uvel av tankene om han og det som skjedde. Jeg takler ikke å høre navnet hans. Jeg takler ikke å se han.

Innerst inne vet jeg at alt var hans skyld. Det var han som gjorde dette mot meg. Jeg var et offer. Han var (eller er?) maktsyk, og liker å misbruke makten sin. Det er han som er det dårlige mennesket her, ikke jeg. Men uansett hvor mye jeg forsøker å overbevise meg selv om dette – så føler jeg at det er så mye jeg kunne gjort annerledes, slik at det ikke skjedde. Jeg skulle vært mer skeptisk til kontrakten. Jeg skulle vært mer skeptisk til å være med inn. Jeg skulle ikke vært et lett offer, ved å være innesluttet og stille. Jeg skulle kjempet mer. Jeg skulle iallefall anmeldt med en gang, i steden for å holde det for meg selv alle de månedene jeg gjorde.

Jeg sa nemlig ingenting før det var blitt april. Husleien for desember betalte jeg ikke før i januar, da la jeg begge husleiene i en konvolutt som jeg putta i postkassa hans. Jeg prøvde – siden overgrepet skjedde, å finne en ny plass å bo – og jeg fant en ny plass. Problemet var at jeg hadde bindende kontrakt, og dermed ikke kunne flytte. Jeg så ingen annen løsning tilslutt, så i januar forsøkte jeg å ta livet mitt. Det ble oppdaget, og jeg fikk hjelp. Da var det ikke lenger noe problem for mamma og pappa å bryte kontrakten og få meg ut fra hybelen. De visste ikke hvorfor, men de forsto jeg trengte å bort fra hybelen. Det ble mye styr, men vi slapp unna. Men selv med ny hybel fortsatte minnene – mareritt om nettene, redd for å være alene. Selvmordstankene fortsatte. Tilslutt maktet jeg ikke mer, jeg knakk sammen på fest, og fortalte tre av mine venner om det som hadde hendt. En av dem fortalte det til pappan sin, som igjen anmeldte det. Jeg ble da oppringt av poilitiet, hvor de ønsket at jeg kom for å avgi min forklaring. 2x fire timer i avhør.  Tre av mine venner var i avhør, og selvfølgelig politimannen. Jeg ble ikke trodd da, og jeg klarte ikke kjempe alene for saken min. For jeg var alene. Alltid alene. Ingen som kunne eller ville være med meg til advokaten. Ingen som ville kjempe sammen med meg, de trodde vel jeg måtte og burde og skulle gjøre dette alene. Så jeg gav opp. Lot han vinne, igjen!

Det er over 8 år siden, og enda har jeg tendensen til å la han vinne.
Og noen ganger er jeg redd jeg aldri skal bli fri . . .

It's just emotions taking me over,
I'm caught up in sorrow ! 

Photobucket

Neste side »


Jeg er ei jente som har opplevd en del, og som sliter litt i hverdagen. Er for tiden hjemmeværende, og min eneste "jobb" er å gå til behandling en gang i uka for å bearbeide vonde hendelser, og jobbe mot å bli frisk. (Les mer under "dette er Liljen")

Bloggen er for å få ut det jeg sitter inne med,
alle slags tanker og følelser - både om psykiske ting og hverdagen ellers.

PERSONFORKORTELSER I BLOGGEN:
Em ~ Datteren min (171103)
JB ~ Eks-behandleren min (131006-110908)
RS ~ Eks-psykologen min (170908-160410)
TI ~ Psykologen min (190510 -> )

Bruker generelt initialene til folk jeg skriver om, iallefall sånn oftes.


JEG BLE ANMELDT/ANBEFALT/UKENS BLOGG:

Hos Reidun Beate - Anmeldt
Hos Silje Kathinka - Anmeldt
Hos Rebekka Jennie - Vurdering
Hos Kari Rasmussen - Ukens blogg
Hos Ida Speilvendt - Anbefalt
Hos Caroline - Anbefalt
Hos Kari - Anbefalt
Hos Torbjørg - Anbefalt
Hos Torbjørg - Ukens blogg

Har du vurdert meg eller anbefalt meg eller what so ever, så si i fra! :)


{Bildet er linket}

Nå kan du motta mail hver gang jeg poster et innlegg - det er enkelt, bare trykk hvor det står "Trykk her" !

♥ HAR DU SPØRSMÅL?

Trykk her, så kan du spørre meg om hva som helst, du kan være helt anonym om du ønsker.

http://www.formspring.me/lifeasitis

♥ ANTALL BESØKENDE SIDEN 14.01.10

  • 74,861 treff

Blogglisten
Blogg listad på Bloggtoppen.se

Bloggurat

bloglovin

COPYRIGHT:

Bloggen skrives av © Kristel "Liljen" Angell. Noe som betyr at tekst og annet innhold er noe du ikke kan kopiere herfra, uten tillatelse.
Diktene jeg skriver er mine, så fremt det ikke står noen annen forfatter i innlegget.
Bildene i bloggen er også mine egne, så fremt det ikke står annet! Vær så vennlig å ikke stjel diktene eller bildene mine!

{Bildet er linket}