~Life as it is~

Jeg føler meg som verdens verste venn.

Problemet er at jeg ikke en gang skjønner hva problemet er. Jeg forstår ikke hva jeg gjør galt? Men noe må det være, for det er ikke slik det skal være?! Det er alltid slik. Folk som ikke kjenner meg sier de liker meg, så blir de kjent med meg og tar deretter avstand – slik har det alltid vært. Tilfeldigheter? Neppe!

Jeg gjør ALT galt. Men ingen tørr å si det til meg en gang. “Neida Liljen, det går bra..” Nei, det gjør ikke det. Det går ikke bra! Jeg har EN venn for tiden, og det er eksen min – og det føles ikke ekte akkurat. Jeg har jo tidligere skrevet om hvilket “vennskap” vi har. Dessuten sutrer jeg nok for mye til han for tiden, han blir nok lei.

Er jeg bare en dårlig venn? Eller er det bare fordi ALLE misforstår meg?

Selv føler jeg at jeg gir MYE, og at jeg for det meste stiller opp – selv om jeg burde tatt mer vare på meg selv først og fremst. Gir jeg så mye av meg selv, og alltid er der for andre – at andre glemmer at også jeg trenger noen? For jeg føler at når jeg er inne i en dårlig periode, er det ingen som tar hensyn til det. Ingen som viser forståelse for det. Ingen som er der for meg. Er det fordi jeg krever for mye, eller er det fordi de glemmer at jeg trenger noen?

Jeg føler meg som verdens verste venn – men vet ikke en gang om jeg har noen grunn for det. Fordi jeg føler det er urettferdig at det alltid skal være min feil – jeg som gjør noe galt. Men selvføglelig er det min feil, det er jo alltid det?! Men hvorfor er det da ingen som sier det direkte til meg, hva jeg gjør feil – så jeg kan lære av det?!

Som dere skjønner jeg er fryktelig usikker her. Følelsene mine sier det ene, mens fornuften sier noe annet. Følelesene mine blir ikke enige. Fornuften blir ikke enig.

Selv om jeg ikke er suicidal. Selv om jeg ikke trenger innleggelse. Selv om jeg ikke har selvskadet meg på ganske lenge. Selv om jeg tilsynelatende har det greit. SÅ TRENGER OGSÅ JEG NOEN! Og selv om alt dette, så har jeg det veldig vanskelig til tider. Forstår dere hvor vanskelig dette behandlingsopplegget er for meg? Hvor vondt det har vært? Når alt er så usikkert og utrygt. Når jeg nok en gang må bli kjent med en ny. Selv om jeg er sterk som har holdt meg unna både selvskading og røyk i det siste, og selv om jeg sier det har vært lettere enn jeg trodde – så ikke tro det er like enkelt HVER DAG. Jeg KJEMPER jeg også. Tro meg, jeg har vært på kanten av stupet – med barberbladet i hånden. Jeg har stått i butikken, og sagt “en tjuepakk marlboro light” – for så å si “Nei, forresten, glem den røyken”.

K A O S !

Hvorfor skal folk absolutt gå rundt å snakke om ting de ikke har noe med? Hvorfor skal folk peke ut noen til å være syndebukk, noen som er helt uskyldig?

Jeg er ikke av dem som sprer rundt seg med rykter. Jeg ser ting, jeg hører ting – men jeg går ikke ut på bygda og sier det videre! Fordi jeg vet hvor mye rykter kan ødelegge! Jeg vet hvor fort rykter baller på seg, og at en høns blir til ti fjær! Jeg har opplevd det selv, å hatt stygge rykter om meg rundt omkring – stygge usanne rykter. Jeg vet hva det gjorde med meg, jeg vet hvor vondt det var – derfor kommer jeg aldri til å gjøre det mot andre. Og i hvertfall ikke noen jeg er glad i!! Hva tar du meg for?

Og hvor mye skal man stole på sine venner? Ting man sier i fortrolighet, det skal ikke sies videre. Jeg må kunne fortelle venner hvordan jeg føler det, uten at de skal si det videre til andre den det gjelder. Eller, jeg vet ikke en gang om det som er blitt sagt er sant. Jeg har jo ikke engang snakket så mye med mine venner om hvordan jeg føler det, de har jo ikke akkurat vært tilstede i det siste – på den måten.

{Foto: weheartit.com}

Nei, ti med deg! Hold på en fortrolig samtale, og ikke spre rundt deg med falske rykter!