For tiden føles livet mitt så utrolig håpløst. Føler jeg sliter med ALT.
Jeg har alltid gått inn for å være helt åpen og ærlig i bloggen min, så derfor skjuler jeg ikke noe nå heller, uansett hvor mye jeg skjemmes… Så her kommer det litt om de tingene jeg sliter mest med for tiden.
SØVN
Jeg sover ikke om nettene. Jeg kan være kjempetrøtt på kvelden, men når jeg har lagt meg i senga får jeg absolutt ikke sove. Jeg kan ligge våken i mange timer. Som regel orker jeg ikke det, så jeg står opp igjen. Da blir jeg sittende oppe hele natta, se film/tv, spille data, chatte, surfe, lese bok.. Av og til står jeg opp etter 3-4 timer, fordi jeg må levere Em i barnehagen. Noen ganger legger jeg meg når jeg har gjort det, og da kan jeg sove hele dagen. Om dagen når jeg er trøtt, så kan jeg nesten ikke sette meg ned, for da sovner jeg. Men om natta får jeg ikke sove uansett hvor trøtt jeg er..
I det siste har det blitt en del soving om dagen, fordi jeg orker ikke, vil ikke være oppe. Så jeg ligger i senga. Der kan jeg ligge helt til jeg MÅ opp. Feks hente Em i barnehagen, eller mamma gir meg dårlig samvittighet fordi jeg ligger midt på dagen.
PENGER 
Auch, dette er et veldig vanskelig tema. Det har det i grunn alltid vært. Da jeg gikk på videregående måtte jeg låne mellom 10-15000 av pappa, for å få betalt inkasso regninger osv.. Jeg har tidligere vært i forliksråd pga inkasso også, men det var ikke min feil vil jeg si. (Forbanna NKS) .. For tiden mottar jeg overgangstønad fra NAV. Men pengene strekker ikke til. Jeg har masse regninger liggende, noen har gått til inkasso. Jeg klarer aldri å bli ajour. Og etter at NAV tulla i sommer, og det var en mnd jeg ikke fikk penger til rett tid – har jeg kommet helt på utur. Så nå har jeg fått brev fra kommunen, jeg har tre ubetalte barnehageregninger, som må betales innen utgangen av november. Snakk om over 4000 kr. Det har jeg ikke råd til.. Et annet inkassobyrå har jeg måtte kontakte for å få betale i avdrag. Jeg skylder masse penger her og der. Og jeg hater det ..
VENNER
Hvor er de? Det er kjempelenge siden jeg snakket ordentlig med mine venner. Det er lenge siden jeg har blitt bedt med på noe. De virker rett og slett uinteressert i meg. Jeg har sendt en del meldinger til venninnene mine, men de svarer ikke engang. Jeg har sendt SMS, skrevet til de på MSN og facebook. Men får ingen kontakt. Får jeg kontakt, er det korte svar. Min såkalte bestevenninne er gudmor til Em. Jeg inviterte henne i bursdag til Em, men fikk ikke svar – og ikke kom hun heller. Hun har ikke engang sendt melding eller ringt for å gratulere henne med dagen. Jeg har prøvd å ta det opp med henne, men da sier hun at hun er så opptatt og har det så travelt – men hun skriver jo med mange andre på feks facebook. Hvorfor er det bare meg hun ikke har tid å svare? Jeg trenger vennene mine VELDIG for tiden. Men de er ikke her.
Jeg føler jeg alltid har stilt opp for bestevenninna mi. Og da hun var syk baka jeg sjokoladekake, og dro til henne med den og cafe latte! Jeg ønsker henne lykke til, da hun skal på sykehuset å ta medisin. Jeg føler jeg gir og gir, men ikke får noe tilbake. Og gjør meg opp noen tanker om at jeg ikke er viktig for henne. Jeg er ikke viktig for noen. Det gjør meg vondt – særlig ettersom jeg ikke har så mange venner. Jeg skjønner ikke engang hva galt jeg har gjort..
PSYKOLOGEN
Æsj, jeg liker ikke å gå dit. Jeg savner å gå til JB. Det var så mye lettere. Jeg stolte på han, og jeg følte meg bedre enn på lenge. Sist jeg var hos psykologen var 15 oktober. Så ble hun syk, og neste time ble avlyst. Etter det gikk det lang tid før jeg fikk brev om ny time, 26 november. Men den dagen ringte de meg fra psyk – det hadde skjedd en dobbelbooking, så de lurte på om jeg kunne komme 1. desember. Men psykologen vet at jeg kun kan komme onsdager, for da har jeg tilgang på bil. Så nå har jeg ikke time før 10. desember. Det blir da 2 måneder uten noen å snakke med. Det er litt brå overgang fra å dra til JB HVER torsdag. Jeg kunne sikkert ringt og fått snakket med henne om alt som plager meg for tiden, men så trygg er jeg ikke på henne. Jeg har jo bare vært hos henne tre ganger eller noe. Kjenner MYE på at jeg ikke vil tilbake.
REDD
Jeg blir bare mer og mer redd. For alt og ingenting. Jeg er redd for å sove. Redd for mørket. Redd for å være alene. Redd for å kjøre bil. Redd for kontakt med andre mennesker. Jeg har en livlig fantasi. Så når jeg skal ut for å røyke før jeg legger meg, ser jeg for meg ting som kan skje – det kan komme noen/noe osv.. Skremmer megselv veldig. Jeg tørr ikke bo alene. Så redd det skal komme noen, eller skje noe. Jeg vet det bare er fantasien min, men det hjelper ikke på redselen..
FORHOLD? 
Jeg har en god nettvenn, som det sikkert kunne blitt noe med. Men jeg tørr ikke. Jeg har dårlig erfaring med forhold. Og jeg har dårlig selvtillit. Hvordan kan noen like meg? Vel, de kan ikke. Og når de blir ordentlig kjent med meg, så vil de ikke ha meg likevel – fordi jeg er en fæl person. Han skulle ha kommet på besøk til meg, mange ganger. Men det er greit så lenge han er på avstand. Da har jeg kontroll. Men så snart han snakker om å komme hit, eller noe, så får jeg panikk og ødelegger alt. Enten kutter jeg kontakten helt, eller så sier jeg noe slemt.
Jeg har en venn irl også. Som jeg har rota med på fest. Først virket han ikke interessert, men nå virker han kanskje litt interessert likevel. Spurt om jeg vil komme på besøk til han og sånn.. Men jeg får panikk. Jeg takler det ikke.. Hvorfor får jeg panikk? Fortjener jeg ikke at noen er god mot meg? Er vel kanskje det at jeg er sikker på at de ikke kan være god mot meg.. Eller noe..
MOR/DATTER
Mamma og meg.. Jeg går hjemme hele dagen. Jeg kunne rydda og vaska hus. Tent opp i ovnen. Laga middag. Vaska klær, bretta klær. Det er så mye jeg kunne gjort. Men jeg har ikke energi. Så huset ser like bomba ut når mamma kommer hjem. Hun kjører til jobb alt fra 6-8 om morgenen, hjemme alt fra 4-6 på ettermiddagen. Kjører 6 mil for å komme på jobb. Så hun er sliten etter jobben. Skulle ikke vært nødvendig for henne å måtte rydde før hun kan lage middag feks. Føler meg så ubrukelig. Hun må også ta seg mer av Em. Hun er mormor, ikke mamma.
Mamma forstår ikke heller. Ser hun ikke på meg at jeg sliter mye for tiden da? Skjønner hun ikke at jeg trenger støtte og forståelse?
PAPPA 
Jeg savner pappan min. Han har vært borte siden begynnelsen på juni. Var såvidt hjemme i august en tur. Han er på “øya”, bygger hus.
Jeg har alltid drømt om å være pappajente, og misunt de som har vært det. Selv om pappa har vært slem med meg, så håper jeg fremdeles at jeg en dag kan bli pappajente. Føler han har favorisert ungene sine. Feks søstera mi er “M**** mi pie” .. Har sier aldri “Liljen mi pie” .. Jeg tror pappa er misfornøyd med meg, jeg tror jeg er mislykket i hans øyne. Han er skuffet. Han er alltid så sint på meg. Forstår meg ikke.
LIVET
Jeg føler livet er kaos. Livet er vondt. Livet er vanskelig. Det er MITT liv, men likevel klarer ikke jeg å leve det. Jeg LEVER ikke, jeg bare er, mens tiden flyver forbi før jeg får sukket for meg. Jeg er sliten av livet. Trøtt og klar, og vil bare ha en pause. Jeg føler jeg ikke får puste. Jeg vil ikke ha dette livet.
