Vi elsker midnattsola, og vi elsker Laukøya!

Har hatt noen utrolig fine dager i Nord-Norge. Selv om reisen ble slitsom. 120 mil i bil er ikke noe særlig når man må tisse hver halvtime, og i tillegg allerede begynner å få antydninger til bekkenløsning. Men det gikk da fint likevel.

Kommer nok mer utfyllende innlegg senere. Kom hjem i dag, etter å ha reist i to dager. Starta å kjøre hjem alt kvart over 8 onsdag morgen, og tok kveld først i 10tiden på kvelden. Da var det bare 5 timer hjem, omtrent – men var godt å få sove skikkelig før vi kjørte resten.

Var innom storebror m/fam, så var ikke hjemme her før i 5tiden i ettermiddag. Er sliten nå, og skal snart legge meg. Hadde forresten 213 mail i innboksen når jeg kom hjem, og nærmere 400 innlegg på bloglovin. Så har litt å gjøre de nærmeste dagene. Men er visst meldt regn de to neste dagene, så da har jeg god grunn til å sitte inne. Vi skal iallefall bare slappe av og komme oss etter reisen. Og forsøke å få døgnet på rett kjøl igjen, jommen blir man helt døgnvill når det er lyst og sola er oppe hele natta! :))

Men vi har hatt det kjempefint, alle sammen.

Hovedgrunnen for all dritten er voldtekten! Følg nøye med her nå, så kanskje dere har forståelse for hvorfor livet mitt ble et rent helvette!

Jeg ble VOLDTATT. Tatt med vold. Tvunget til sex, ved bruk av vold! En stor og sterk politimann kastet meg ned på gulvet, tok på kroppen min med sterke hender. Slo meg, sa stygge ting til meg og dro av meg klærne. En gammel og ekkel gris presset sin stive ekle penis inn i både “musa” mi og munnen min! Han nektet å ta nei for et svar, han overhørte ropene mine, da jeg ba han la være! Han så ikke tårene mine, han så ikke hvor mye han smertet meg!! Han fortsatte og fortsatte, som om han hadde all rett til å skitne meg til på den måten! For så å bare la meg ligge igjen på gulvet, med skammen og redselen. Skyldsfølelsen. Smerten.

Er det noen av dere som vet hvordan det er å leve med minnene om noe slikt. Redselen for at det skal skje igjen. Å ikke få sove om natta, fordi man er redd eller fordi drømmene alltid viser deg ditt verste mareritt – det du helst vil glemme! Den angsten man går med. Følelsen av å være skitten og brukt. Følelsen av å være verdiløs.

Er man en stille og beskjeden jente fra før, så kan det være vanskelig å være sterk å komme seg gjennom en slik opplevelse. Jeg klarte det ikke, jeg ville velge den “letteste” utveien. Å ikke leve lenger. Kutte mine håndledd, kutte pulsåra, og bare dø! Slippe smertene, slippe skammen, slippe redselen. Selvfølgelig klarte jeg det ikke, jeg sitter her jo i dag – men kuttingen av håndleddene lærte meg noe annet – faktisk flere ting:
~ Kroppen min ble stygg, og da kanskje ingen ville ta i meg mer
~ De vonde følelsene ble borte for en stund, når smerten på håndleddene var der.
~ Endelig var det noe JEG hadde kontroll på.

(les også: Hvorfor selvskade? – som har vært mine grunner til å gjøre det!)

Vrangtanker – helt klart! Og kanskje bare en som har vært der selv klarer å forstå hvorfor det er slik.

Jeg opplevde noe av det verste man kan oppleve. En krenkelse til de grader. Og jeg har vært gjennom HELVETTE i mange år pga dette! Innimellom kan jeg forsatt føle det på kroppen, smerten han påførte meg!

Men til tross for det helvette jeg har vært gjennom, så lever jeg. Og det mye takket være selvskadingen! Etter et par mislykkede forsøk på å kutte pulsåra, ble selvskading det stikk motsatte fra et selvmordsforøk – det ble det som holdt meg i live! Fordi smerten ble lettere å leve med. Det høres sykt ut, men slik er det – spør hvilken som helst selvskader. De fleste gjør det ikke for å dø, men for å klare å overleve!

Jeg har mange år bak meg med selvskading og et rent helvette. Men jeg er stolt over hvor langt jeg har kommet. Jeg bryr meg ikke om hva folk mener om arrene mine eller hva jeg har vært gjennom. Fordi jeg vet at mine nærmeste vet akkurat hvordan ting er, og de er der for meg uansett.

Jeg kjenner bygda jeg bor i, jeg har trossalt vokst opp her. Jeg vet hvor flinke folk er til å snakke om andre medmennesker. Slenge med leppa og spre sladder. Jeg vet også at mange fra bygda mi leser bloggen min, det ble jeg fortalt i kveld. Til dere; morsomt å snoke på livet til naboen, uten at hun vet om det? Hva med å sende meg en mail eller legge igjen en kommentar – still spørsmål, eller si hva DU mener? Eller er du for feig? Liker å gjemme deg bak en skjerm, og bare snoke på livet til andre?
Men bare så det er sagt, jeg hadde satt pris på at du som kjenner meg i virkeligheten legger igjen et lite spor enten som kommentar under innlegget her, eller på mail: liljen7@live.no eller på facebook om du har meg der – for å si fra at du faktisk leser om livet mitt. Så slipper jeg å gå i butikken å være paranoid og spekulere i om den eller den leser her inne! Så pass med respekt bør man vise til sine medmennesker i ei lita bygd som dette!

I en humanistisk ånd er respekt noe alle mennesker fortjener fordi de er mennesker.

Døm meg ikke for hva jeg har vært gjennom. Se heller styrken min for at jeg har kommet dit jeg er i dag! Vis meg tillit og forståelse. Det er ikke stort jeg krever av mine medmennesker og venner. Bare så synd at folk har ulike verdier og syn på ting!

Kjente jeg ble en smule irritert og oppgitt da jeg fikk høre at så mange fra hjembygda mi leser her inne. Jeg står for alt jeg skriver, og vet at hvem som helst kan lese bloggen – den er jo åpen! Men jeg ble oppgitt fordi INGEN her har hatt guts til å fortelle meg at de har lest – bortsett fra EI – og da hun kom til meg å sa det ble jeg så letta og takknemlig! Får mer på følelsen av at det er feige folk som liker å slarve om andre – prove me wrong?

Hvorfor blogger jeg?

Mest for min egen skyld, å få ut tanker og følelser jeg sitter inne med. Dere skulle bare visst hvor godt det er å få det ut. Men jeg blogger også for å vise at det er ingenting å skjemmes over å slite psykisk. Det er så mye tabu omkring psykiske lidelser, og det er så viktig å få åpenhet rundt dette. Jeg ønsker å dele mine erfaringer slik at andre mennesker skal få en viss forståelse for hvorfor noen sliter. Jeg ønsker å la andre som sliter vite at de ikke er alene der ute, at det finnes flere som har og har hatt det vanskelig. La folk som kanskje ikke har noe håp, se at det finnes håp. At noen kommer seg gjennom alt det vanskelige og klarer å leve videre. Derfor blogger jeg åpent!

Må bare vise dere min nyeste piercing! Tok den i dag i Tjølling (eller no slik) … Er den ikke fiiin? Conch heter den – den som er inni øret der, midt i! Driver å pynter på ørene mine, for jeg liker dem egentlig ikke så veldig… Så da må jeg pynte litt på dem ;)

Nesten alle tok piercing, men forteller mer om det senere. Nå skal vi ut å nattbade! ;) Eller noen iallefall xD (Jeg skal ikke, for jeg har blitt akutt forkjøla igjen :/ )

I går ettermiddag var det en tragisk bilulykke ikke lang unna her. En person omkom da bilen han kjørte havnet utfor veien. Det er alltid så ekkelt når slike ting skjer i nærheten! Man er redd det er noen man kjenner, man er redd det er noen man er glad i som kjenner vedkommende. Sistnevnte ble realiteten i dag. Jeg fikk høre navnet alt i går kveld før jeg la meg, og det var noe ved navnet som lød kjent – men jeg klarte ikke koble, noe som betydde at JEG ikke kjente han. I formiddag da jeg sto opp fikk jeg vite at svigerinna mi var ei god venninne av han som døde. De var barndomsvenner, gått på skole sammen, og om de begge var singel i en alder av 30 skulle de gifte seg med hverandre. Så hun har det tøft nå, stakkars. I tillegg har han vært sammen med en av mine barndomsvenninner, det var nok derfor navnet var så kjent.

Samtidig gleder vi oss stort over den voksende magen til svigerinna mi. Halvveis i svangerskapet nå, om ca. 20 uker får vi en liten gutt inn i familien. Det er så spennende.

Samtidig er jeg veldig veldig glad i hjertet mitt. Det er mye spennende som foregår i MITT liv om dagen. Jeg kjenner på en enorm glede og spenning. Noen ganger kan livet være vakkert!

Jeg har fundert mye på hva jeg vil med bloggen min framover. Og det blir nok noen forandringer etterhvert. Bloggen skal enda handle om livet slik det er, men når livet forandrer seg, så blir det naturligvis forandringer på bloggen også. Men det kommer jeg tilbake til siden. Nå skal jeg snart reise å besøke Kristine, og treffe mange andre søte bloggjenter. Noe jeg ser veldig fram mot! Det skal bli utrolig koselig å treffe dem alle igjen, og treffe noen nye :) Det er så mye annet spennende som skjer, som jeg ser fram mot. Dette blir et fint år framover! To uker etter bloggtreffet er det slektstreff, noe jeg ser fram mot. Det blir GØY!! Og torsdag 15. juli reiser vi sannsynligvis nordover! Til paradis på jord! Skal bli skikkelig skikklig godt!!

Men livet er fint, selv om det er brutalt!

Lillesøstera mi!

Em like tråbilene!

Thale – lillesøster til Em.

Familie ♥

Gås

Sarah likte dyrene.

Em mater elgen! Den var så nær vi kunne klappe den!
Vi ser mye elg rund omkring, men aldri så nært som dette.

Slossing om badekaret.

Em hadde løstann, som hun prøvde å få ut.

Em og Line tok bob-banen!

Sarah-vakre! ♥

Sarah likte dyrene!

Hane

Alpakka. Veldig fine dyr  altså!

Vi hadde det kjempegøy!! :) Alle bildene er tatt av meg!

De som har støtta meg er fantastiske mennesker, og jeg sender dem en STOOOOR takk! Dere vet hvem dere er! *heart*

Selv om valget er tatt, så er jeg fortsatt i elendig form. I dag er begge ørene helt tette, så jeg skal faktisk inn til legen i ettermiddag. Vært kjempeforkjøla i over 2 uker nå, og det tapper meg for krefter.
Så jeg kommer nok ikke til å blogge så mye fornuftig så lenge jeg er i slik form.

Jeg har forresten slutta å røyke igjen. Denne gangen skal det gå :)

I tillegg får vi besøk av lillesøsteren til Em denne uka. Så har nok å henge fingrene i. Håper dere alle har det bra, og skriv gjerne til meg selv om bloggen min ikke oppdateres så ofte lenger. Er å finne på facebook, msn eller mail :)

Jeg vet veldig godt at jeg har taklet ting ekstremt dårlig den siste tiden, men helt ærlig – finnes det noen som takler slike ting godt? Jeg tror ikke det. Men min måte å reagere på er kanskje ikke slik folk flest ville reagert og håndtert ting. Og det er dette jeg må jobbe med. Hvordan takle ting, hvordan håndtere ting. Reaksjonsmønster. Situasjonshåndtering.

Jeg vet at jeg med dette falt tilbake over hundre steg. Når man får bekreftet alt det onde med seg selv, så hvorfor i det hele tatt gidde og forsøke å lure seg selv eller andre til å tro noe annet? Når man enda – etter å ha kommet så langt – på et blunk er tilbake der hvor man var for mange år siden, hvordan klare å beholde troen på at man noen gang kan forandre seg til det bedre? Angrep er beste forsvar. Holde folk på avstand. Dytt dem unna for alt det er verdt. (Dette skrev jeg i går, til ei som kjenner meg på godt og vondt.)

Beskyldningene har haglet mot meg. Martyr. Demon. Sosiopat. You name it. Jeg har vært såret og redd, sint og hevngjerrig. Jeg har gått i forsvarsposisjon, livredd for at alle skal tro på løgnene som blir sagt. For det er LØGN. Jeg er ingen martyr. Jeg er ingen demon. Jeg er ingen sosiopat. Jeg er ei overfølsom jente, ei jente med liten tro på seg selv, ei jente som er redd for å la folk komme nært – samtidig som jeg er ei jente som er livredd for å bli forlatt og bli alene. Sist nevnte er forresten en slitsom kombinasjon – å ikke klare å la folk komme tett innpå meg, samtidig som jeg lengter så sårt etter nære relasjoner. Det er få som har klart å komme helt inn, inn forbi det harde skallet.

Det finnes de som har skrevet til meg “Nå må det snart ringe noen bjeller. Tror du det er tilfeldig at det alltid er DU som er innblandet i slikt. Det er deg det er noe feil med”. Det har ringt mange bjeller, og hvor mange ganger har jeg ikke forstått at det er jeg som er feilen. Men samtidig synes jeg det er merkelig at det alltid er de jeg krangler med som mener at det er jeg som er feilen, mens andre mennesker – utenforstående, som kjenner meg – sier at det stemmer ikke. De sier jeg er følsom, og de forstår at jeg er blitt såret. Det eneste de mener jeg må jobbe med, er min egen selvtillitt og måten jeg reagerer og håndterer slike situasjoner på. Selv om min måte å reagere på ikke er som folk flest, så betyr det ikke at det er en feil måte å reagere på. Det er bare MIN måte å reagere på, selv om det kanskje er en veldig usunn måte å reagere på. Selv om jeg håndterer ting annerledes, så betyr det ikke at jeg håndterer det feil. Jeg håndterer det på min måte, selv om det også er en veldig usunn måte. Det er ikke FEIL, og JEG er ikke en feil – jeg trenger bare å lære meg mer sunne måter å reagere på, mer sunne måter å håndtere ting på.

Jeg er så delt. Fornuften sier alt dette over, mens følelsene sier noe annet. Følelsen av å være mislykket er sterkt tilstede. Følelsen av å være en feil. Følelsen av at alt det onde som er blitt sagt om meg faktisk er sant, sitter som en stor vond klump like under brystbeinet. Hvor mange ganger har jeg ikke googlet disse ordene, for å finne definisjonen – er det noe jeg kjenner meg igjen i? Hvor mange ganger har jeg ikke snakket med familie eller venner om dette, fortalt min bekymring om at beskyldningene er sanne? Men både google og familie/venner avkrefter dette. Jeg kjenner meg ikke igjen i beskrivelsene, familien og mine nærmeste venner kjenner ikke igjen beskrivelsene i meg. Fornuften sier jeg burde stole på de som kjenner meg! Mens følelsen lar noen som ikke kjenner meg like godt, bestemme at slik er jeg. Jeg lar noen som ikke kjenner meg bryte meg ned.

Jeg har tenkt mye i det siste. Og jeg har diskutert mye med andre. Og jeg har funnet ut at jeg er nok litt reflektert midt oppi alt likevel, selv om jeg har påstått at det er så tøft nå og at jeg ikke klarer å være den reflekterte og fornuftige jenta jeg vet jeg kan være.

Jeg lurer på . . .
Kan man forandre seg?
Kan man forandre sine måter å reagere på?
Kan man lære seg å kontrollere reaksjonene sine?
Kan man lære seg nye og bedre måter og håndtere (vanskelige) ting på?
Er det virkelig mulig, eller er man dømt til å være akkurat slik man er?

I guess we change,
some for the better
some for the worse
I’m stuck somewhere between and it hurts.

(Sirius – Fuck up)

Jeg vet det krever hard jobbing med seg selv. Jeg vet at man må kjempe hardt. Og jeg føler det er det jeg gjør også. Jeg følte også at jeg var på veldig god vei for 2 år siden, jeg følte jeg hadde kommet langt. Jeg skal ikke si at 2 behandlerbytter på relativt kort tid er årsaken for at det stoppet litt opp, at jeg har falt litt tilbake – jeg er fullstendig klar over at mye av skylden er min. Men det har vært tøft å bytte behandler, det har tatt fra meg håpet litt, tatt fra meg viljestyrken til å kjempe. Men det var JEG som lot håpet forsvinne, det var jeg som sånn halvveis gav opp. Det er vanskelig når ting ikke fungerer.

Men jeg har likevel ikke gitt opp helt. Jeg fortsetter å kjempe. Fortsetter å gjøre det jeg kan for å få det bedre. Møte opp til behandling, forsøke å få frem det jeg ønsker og trenger å si. Samtidig jobber jeg mye med meg selv utenom behandling også. Reflekterer over situasjonen min, setter meg små mål – som jeg gjør det jeg kan for å fullføre. Det er lite å utsette på innsatsen min, det er jeg sikker på!

Mai har vært en tøff måned – selv om det også har vært mange fine lyspunkt. Jeg er glad mai er over, så jeg kan legge det som har hendt bak meg – jeg skal legge det bak meg. Nå kommer sommeren for fullt, og jeg har mange planer å se fram mot. Jeg skal nyte sommeren med familie og venner. En epoke i livet mitt er over (og minnene kan ingen ta i fra meg), men mange nye ligger på lur. Jeg vet jeg har mye godt i vente, og jeg skal fortsette å vandre framover. Jeg vet jeg ikke trenger å gå de hundre stegene framover igjen – for jeg falt aldri SÅ langt tilbake.

(Photo av Kristel Liljen)

Synes den var så spesiell, ettersom den var så lys. Og synes bildet ble ganske bra også.
Elger er noen staselige og fine dyr, synes jeg.

Så over til bildene fra dagen vår.

Startet dagen med en god lunch, med speilegg og nesquick. Kosa oss skikkelig med maten.

Speilegget til Em. Hun liker plommen hel.

Nesquick – nam!

Em som har på ketshup på egget sitt.

Litt utpå dagen satte vi i gang baking av boller! Bare slike lettlagde på 1-2-3, og Em sto for bakingen – med mammas Kenwood som er arvet av farmor, og er fra 70-tallet. Flinke jenta mi!

Tømmer i posen, gjæret og vannet.

Elter deigen.

Men jeg måtte rulle ut, for Em klarer ikke få de så runde og fine, og vil helst lage figurer av deigen.

Legg merke til hjertefiguren på brettet.. :p

Mens bollene sto til heving, spilte vi litt Wii – super mario.

Em er konsentrert.

Mamma kom hjem, og hadde kjøpt roser til seg selv. Ettersom hun og pappa har vært gift i 28 år, fredag 28.mai. Hun sa: “Må vel kjøpe roser til megselv, når pappa ikke er her!” …
Men i dag når lillebror kom fra byen, hadde han med 10 røde fine roser fra pappa – som pappa hadde bedt han dra å kjøpe for seg. Mamma ble kjemperørt og glad. Pappa har aldri glemt bryllupsdagen deres! :D

Rosene mamma kjøpte til segselv. De fra pappa har jeg ikke tatt bilde av.

~Hva synes dere om bildene?
~Vises det at vi hadde en kjempefin dag? :)
~Noen av dere som har slike dager? Og hva gjør dere på slike dager?

Too busy pointing fingers over who was wrong or right
Couldn’t see the pouring rain through our selfish pride
Can’t pretend all along we didn’t see it coming
Tried to hit the breaks

But we crashed and burned
Somewhere we missed our turn
Hit along the road
We lost control

That’s when we crashed and burned
How did we miss our turn
Somewhere along the road
We let the wheel go

And our love crashed and burned
We burned
And our love crashed and burned
We burned
And our love crashed…

We lost it all in the fire
We can’t get it back
Theres no way to recover anything we had
We’re on the outside looking in at our aftermath
Now it’s too late
(Too late)

We can’t be rescued from the pain or the heart ache
Now trapped on the other side wit no way to escape
Reaching out right before we took our last breath
But we can’t be saved, no

(Sugababes – Crash and burn)

En beskrivende sang. ‘Nough said!

En ting er jeg glad for, minnene kan ingen ta fra meg. ♥

Jeg har nok alltid blitt litt redd når folk  har kommet for nære. Da tar jeg avstand selv, eller dytter dem unna ved å gjøre eller si ting jeg ikke mener. Skremme de vekk, såre dem så de trekker seg unna meg. Egentlig kun ting som er sårende for alle parter. Men da er det i det minste MIN feil at det gikk som det gikk, det var ikke verden som var ond – det var MEG. Og dette er jo noe jeg kan! Det å være ond. Det å alltid ha skylden. Det føles lettere slik, å selv være den skyldige.

Som nære venner sier man ting man der og da tror er sannheten, mens det alltid viser seg å være løgn.

Meg har du foralltid. Du mister aldri meg! Evig glad i deg!

Man kan aldri love slikt, for man vet aldri hva framtiden vil bringer. Man blir blind av den uendelige vennskapskjærligheten, kanskje er ikke mennesker så onde som man hele veien har trodd, kanskje er ikke verden ond?! Så man slipper folk nærmere innpå seg, åpner opp det hardet skallet som tidligere har stengt folk ute. Men vennskap og kjærlighet er skjøre ting. Det er ikke mye som skal til før det går galt. En misforståelse eller to. En krangel – og alt kan være ødelagt for bestandig. Redselen som med ett er der igjen

Jeg var ikke så viktig som jeg trodde. Jeg trodde jeg var ALT for deg, men det var løgn. Jeg trodde du aldri kom til å forlate meg, jeg trodde jeg aldri ville miste deg – men nå er jeg i ferd med å miste deg.

Så man tar avstand igjen. Skyver folk unna, for å skåne seg selv. Kan ikke la noen komme nær, slikt blir man såret av. Bruker helt feil metoder for å holde folk på avstand. Men det er det som synes å fungere! Man blir alene, ingen som kan såre meg mer – iallefall ikke så dypt, som de ville gjort om jeg lot dem komme nære! Det harde skallet, som holder folk på avstand – lar ingen komme helt inn.

Men til tross for dette harde skallet, kommer alt inn likevel. Alt det negative. Som om jeg er en magnet for negative ting. Ord og handlinger – kanskje ikke ment slik, kanskje ikke en gang mot meg. Men jeg suger det til meg likevel, det må jo være om meg, det må jo være til meg, det MÅ jo være ment slik.

Jeg er ikke noe bra menneske. Jeg er motbydelig, ond, umoden, slem, sosiopat, martyr, demon, psykopat – you name it! Jeg vet alt dette, du trenger ikke fortelle meg det. Jeg vet da at det ikke er noe bra ved meg, hvordan kan det være? Har jeg noen gang trodd at jeg er noe? Har jeg noen gang trodd jeg var bedre enn noen eller alle andre? Nei, for jeg vet at jeg ikke er det, jeg vet at jeg ikke er verdt noe. Jeg vet at jeg er en reserve, femte hjul på vogna. Jeg vet jeg ikke betyr så mye som andre.

Jeg suger til meg alt det negative, det som blir sagt til/om meg og det som kanskje ikke er ment til/om meg i det hele tatt. Jeg tar det til meg uansett, føler meg truffet. Det er ikke det at “alt handler om meg”, men når det er noe negativt, så føler jeg at det må være om meg. Finnes det noen som er så ond som meg? Finnes det noen som er så fucka som meg?

Det positive som blir sagt, det er løgn. Hvordan kan det være sant? Hvordan kan noen mene det? Det er slike ting som blir sagt for å gjøre meg glad, oppmuntre meg. “Så fint bilde av deg” – selvfølgelig sier man det, man kan jo ikke si at bildet var stygt – det ville jo vært å gå over grensen, sant?! Så dere sier at bildet av meg er fint, men det er bare fordi dere vil oppmuntre meg, gjøre meg glad. Men jeg biter ikke på slike løgner, jeg vet da hvordan jeg ser ut, jeg vet hvordan jeg er. Jeg vet det ikke er noe bra med meg, noe vakkert med meg.

Ja, jeg har et dårlig selvbilde – men er det noe rart egentlig? Who can blame me? Ville DU hatt troen på degselv, om du var meg? Ville du følt deg vakker? Ville du følt deg som en bra person?

Ville du?

Senga mi, med nytt sengesett!
Den greia med hjertene fikk jeg i gave av bestevenninna mi til jul, og den henger på en krok i taket.

Pleddet og putene mine i fotenden.

De fiiine gardinene mine. Panelgardiner og liftgardin!

Rommet mitt, sånn ca sett fra døra (døra til venstre side i bildet, klesskap til høyreside).
Kommoden med smykkeskrinene, smykketreet og en smykkestatue (for å henge smykker på)!
Ikke bry dere om Ole Brumm-lampa, den er Em sin,
og vi har ikke kommet så langt til å flytte den enda.

Kunsten til Em! Laget i barnehagen. Jeg synes dette bildet er så stilig!! ♥

Bokhylla mi ♥ Leser en del pocketserier som dere ser..  Og begynte på enda en ny i går!

Synes dere det er koselig? Det synes iallefall jeg, og jeg sover kjempegodt (iallfall når jeg først har sovnet..)! Em sitt rom er også veldig koselig, men for tiden veldig rotete. Den jenta har virkelig arvet noe etter mamman sin :p Hun har sovet mer i sin egen seng nå, etter at vi byttet – kun sovet med meg to netter, nå de siste nettene (mye pga tannpinen og sånn). Selv om det er godt å ha henne der, så er det deilig å ha senga for seg selv også ;)

Em var så utrolig flink!! Jeg finner ikke ord. Hun satt i stolen, sa ikke et ord – bortsett fra å svare på spørsmål fra tannlegen da. Men hun gapte høyt og fint, pusta perfekt og lå rolig. Tannlegen og hans hjelper skrøt masse av henne.

Så flink ei jente du har!!

Var så stolt av henne at jeg nesten felte ei tåre. I tillegg følte jeg sånn med henne, jeg vet hvordan det er å ligge i tannlegestolen liksom. Men hun var så veldig veldig flink!! Var et hull i ei melketann, nest bakest (2årsjeksel) – som det hadde satt seg betennelse i. Så de trakk den! Fikk med tanna hjem, og hun venter på tannfeen nå. Fikk velge seg TO premier til tannlegen, fordi hun var så veldig flink!

Etterpå dro vi på shopping. Em trengte nye joggesko, og fikk to par (for det ene paret var så billig). I tillegg fikk hun premie fordi hun var så flink!

Ikke helt fornøyd, stakkars.

Em i stolen.

Utstyr.

Spent.

Setter bedøvelse.

Det er så vondt når de små har vondt og er syke og slik. Men det hjelper veldig at Em er så tøff da! Hun var så tøff da hun skulle operere inn sneller, hun var KJEMPETØFF da hun skulle opererere den brekte hånda si og hun var veldig tøff i dag.  Store flinke jenta mi ♥

Var hun ikke bare verdens skjønneste?? Jeg har tenkt mye på det i det siste, om jeg skal stikke innom Fotokompaniet og høre om de fremdeles har bildene liggende i arkivet. For det hadde vært kjempegøy å fått et av bildene forstørra!:D

~~

Hun er SÅ herlig. I går og i dag har hun sagt noe av det søteste.

Stakkar mamman min, som **** ikke vil vær venn med lenger.

Er det ikke til å smelte av?! Jeg måtte forklare henne at mamma var litt trist, og at det ikke var pga henne eller noe. Og i dag sa hun:

Om jeg var hun *****, så ville jeg ikke vært slem mot deg, mamma. Og jeg synes du skal si til ***** at “om jeg var deg, så ville jeg vært snill mot meg” . . .

Ja, hadde det bare vært så lett. Skulle ønske jeg var barn igjen, alt var så mye lettere da. Eller jeg skulle ønske at voksne tok ting på samme måte som barn. Men neida, voksne kompliserer ting så veldig.