Les dette da!! Tatt fra bok nr 3 – Banesår i serien “Rimfrost” av Trude Brænne Larssen:
Hun var så opptatt av at ingen måtte se henne inn i ansiktet og oppdage hvor vondt hun hadde det, at hun ikke så hvor hun gikk. Det var derfor hun braste rett inn i ham, slik at hun nesten gikk over ende. Han forhindret det ved å ta tak i henne og støtte henne opp. Hun løftet blikket og så inn i de mørke, uutgrunnelige øynene hans. Han var kommet likevel. Hun fikk ikke fram et ord. Det kom kanskje mest av at hun ikke visste hva stemmen hennes ville røpe – sinne, sorg eller kjærlighet. Men hun kjente at underleppen skalv mer og mer. Så brast alle stengsler. Irritert prøvde hun å tørke tåreflommen som ikke ville stanse. Nå kom hun til å skjemme seg ut å gi etter for følelser som de andre klarte å holde tilbake. Da var det et glimt av noe i blikket hans. Med varsomme hender tok han tak bak nakken hennes og så vidt under haken. I neste øyeblikk kjente hun de faste leppene hans lukke seg over hennes og stanse skjelvingen. Det lange, tause avskjedskysset smakte like mye av hans tårer som av hennes.
Noe så vakkert! Dere skjønner vel sikkert ikke sammenhengen helt, men dette utsnittet sier vel sitt uansett. Anbefaler forresten serien. Den er fra tiden rundt slaget på Stiklestad. Veldig spennende.
