~Life as it is~

Den største gaven i livet er å bli mamma ♥ Og den gaven har jeg fått! Jeg har verdens skjønneste datter, og hun har verdens beste mamma! Det er hun og meg, oss to – for alltid!

(Gammelt bilde av oss to)

Det å stå der med den positive testen i hånden, for litt over 7 år siden – var skremmende. Jeg var 19 år, snart 20 – uten en fast kjæreste. Ville det gå? Jeg var sikker i min sak, jeg kunne aldri tatt abort! Truslene jeg fikk fra barnefaren var ekstreme, jeg kunne lett la meg skremme og gå med på det han ville – ta abort. Jeg er glad jeg så på det som tomme trusler! For det var nettopp det de var – tomme trusler.

Det ble et ensomt svangerskap, men ingenting kunne ta fra meg gleden over barnet mitt som vokste like under hjertet mitt. Vi var som ett, meg og den lille. Jeg blir rørt den dag i dag, når jeg tenker tilbake på første gangen jeg hørte hjertelyden, eller da jeg første gangen kjente at hun rørte på seg i magen min, eller ultralyden – da jeg så babyen min for første gang. ♥ Innimellom blir jeg rørt bare av å se på henne, og innse at hun har jeg laget, hun er min – jeg er mamman hennes.

Hun er den fineste på jord. Og hun er så god, jeg får aldri nok av henne! ♥

(Laget av Kristel Liljen – postet på “slide”, derav logoen deres på det)

Hun var en vakker baby. Alle sa det, og det var sant. Mange nyfødte er skrukkete og sånn, men min lille Em var nydelig helt fra starten. Alle sa det, og det var sant. Hun var helt perfekt! Vi fikk en tøff start, men vi klarte oss – og vi skal fortsette å klare oss. Jeg og Em – vi har hverandre.

(Hun sendte meg lydklipp på MSN, fra dataen til mormor over til meg – herlig!♥ )

Det er så fint å se hvor stor og flink hun har blitt. Babyen min. Hun vokser og vokser. Snart er hun ferdig med 1. klassen. Hun leser, skriver, regner. Hun er veldig smart. Tall og bokstaver, farger og former – hun var tidlig ute. Noen ganger er hun ekstremt veslevoksen, og noen ganger blir jeg forundra over hvor mye hun vet. En dag var fjernkontrollen forsvunnet, og vi lette etter den. Vi har svarte stresslesser, og fjernkontrollen er svart på baksiden. Em finner fjernkontrollen, og sier:

Dein låg oppned på stol’n – den va jo helt kamuflert!

Og hun hadde jo rett. Den var jo det. Dette er to år siden, da var hun 4 år. Hvor mange 4åringer kjenner til ordet “kamuflert”? Vi har mange slike episoder, hvor hun forundrer oss alle med hva hun egentlig vet. Ingen skal komme å si at dokka mi er dum, nei!

Det er nesten skremmende hvor fort tiden går, hvor fort hun vokser. Mange ganger skulle jeg ønske hun kunne være babyen min for alltid. Med stormskritt nærmer vi oss tenårene – hun har kommet halvveis nå. Jeg minnes meg selv som tenåring. Første gang jeg fikk mensen, åh stakkars min mamma – hun fikk skylden. For hadde ikke hun vært mamman min, hadde jeg ikke fått mensen i en alder av 11 år – fordi mamma var tidlig ute, og da var jeg tidlig ute. Og 4 år kan min lille Em få mensen, og jeg vil være den “skyldige”. Måtte gudforby at hun blir som meg… Jeg var nok ikke like enkel å ha med å gjøre!

(Laget av Kristel Liljen – postet på “slide”, derav logoen deres på det)

Bildene er fra hver måned i livet hennes. Tatt den 17. hver mnd – fram til hun var 46 måneder, nesten 4 år.

(Bilde laget av Kristel Liljen, sitat av Kristel Liljen (c) )

Jeg elsker å være mamma. Det må være det beste som finnes i verden. Den kjærligheten mellom mor og barn. Ingenting er mer ekte enn det. ♥ Og nå skal jeg gå å legge meg sammen med henne, ingenting er så deilig som å våkne om morgenen av myke barnehender som tar rundt deg og sier “Nå må du våkne, mamma” – samtidig som man får en kjempekos. Vi er heldige sånnsett, det er kun oss to – og da er det god plass til henne i dobbelsenga mi – jeg skjemmer henne bort litt, hun sover ofte hos meg. Da kan jeg ligge å se på henne når hun sover, ingenting er som å se på et fredfult barn som sover.

(Gammelt bilde av oss to – hun var en lubben baby, akkurat slik babyer skal være♥)