Liljens blogg om livet slik det er – på godt og vondt.
Å stå ovenfor sitt vanskeligste valg – noen sinne – er jammen ikke enkelt. Vi har noen tøffe dager i vente. Hvorvidt jeg kommer til å blogge den nærmeste tiden vet jeg ikke. Men titt innom av og til likevel, for kanskje kommer det en liten oppdatering nå og da.
I tillegg får vi besøk av lillesøsteren til Em denne uka. Så har nok å henge fingrene i. Håper dere alle har det bra, og skriv gjerne til meg selv om bloggen min ikke oppdateres så ofte lenger. Er å finne på facebook, msn eller mail :)
Det føles slik, selv om noen som kjenner meg veldig godt over flere år, sier at jeg har ikke falt tilbake hundre steg. Og jeg klarer jo å se det selv også, jeg har IKKE falt tilbake hundre steg – selv om det føles slik. For selv om jeg har taklet ting dårlig den siste tiden, så er jeg fortsatt reflektert og med en god selvinnsikt.
Jeg vet veldig godt at jeg har taklet ting ekstremt dårlig den siste tiden, men helt ærlig – finnes det noen som takler slike ting godt? Jeg tror ikke det. Men min måte å reagere på er kanskje ikke slik folk flest ville reagert og håndtert ting. Og det er dette jeg må jobbe med. Hvordan takle ting, hvordan håndtere ting. Reaksjonsmønster. Situasjonshåndtering.
Jeg vet at jeg med dette falt tilbake over hundre steg. Når man får bekreftet alt det onde med seg selv, så hvorfor i det hele tatt gidde og forsøke å lure seg selv eller andre til å tro noe annet? Når man enda – etter å ha kommet så langt – på et blunk er tilbake der hvor man var for mange år siden, hvordan klare å beholde troen på at man noen gang kan forandre seg til det bedre? Angrep er beste forsvar. Holde folk på avstand. Dytt dem unna for alt det er verdt. (Dette skrev jeg i går, til ei som kjenner meg på godt og vondt.)
Beskyldningene har haglet mot meg. Martyr. Demon. Sosiopat. You name it. Jeg har vært såret og redd, sint og hevngjerrig. Jeg har gått i forsvarsposisjon, livredd for at alle skal tro på løgnene som blir sagt. For det er LØGN. Jeg er ingen martyr. Jeg er ingen demon. Jeg er ingen sosiopat. Jeg er ei overfølsom jente, ei jente med liten tro på seg selv, ei jente som er redd for å la folk komme nært – samtidig som jeg er ei jente som er livredd for å bli forlatt og bli alene. Sist nevnte er forresten en slitsom kombinasjon – å ikke klare å la folk komme tett innpå meg, samtidig som jeg lengter så sårt etter nære relasjoner. Det er få som har klart å komme helt inn, inn forbi det harde skallet.
Det finnes de som har skrevet til meg “Nå må det snart ringe noen bjeller. Tror du det er tilfeldig at det alltid er DU som er innblandet i slikt. Det er deg det er noe feil med”. Det har ringt mange bjeller, og hvor mange ganger har jeg ikke forstått at det er jeg som er feilen. Men samtidig synes jeg det er merkelig at det alltid er de jeg krangler med som mener at det er jeg som er feilen, mens andre mennesker – utenforstående, som kjenner meg – sier at det stemmer ikke. De sier jeg er følsom, og de forstår at jeg er blitt såret. Det eneste de mener jeg må jobbe med, er min egen selvtillitt og måten jeg reagerer og håndterer slike situasjoner på. Selv om min måte å reagere på ikke er som folk flest, så betyr det ikke at det er en feil måte å reagere på. Det er bare MIN måte å reagere på, selv om det kanskje er en veldig usunn måte å reagere på. Selv om jeg håndterer ting annerledes, så betyr det ikke at jeg håndterer det feil. Jeg håndterer det på min måte, selv om det også er en veldig usunn måte. Det er ikke FEIL, og JEG er ikke en feil – jeg trenger bare å lære meg mer sunne måter å reagere på, mer sunne måter å håndtere ting på.
Jeg er så delt. Fornuften sier alt dette over, mens følelsene sier noe annet. Følelsen av å være mislykket er sterkt tilstede. Følelsen av å være en feil. Følelsen av at alt det onde som er blitt sagt om meg faktisk er sant, sitter som en stor vond klump like under brystbeinet. Hvor mange ganger har jeg ikke googlet disse ordene, for å finne definisjonen – er det noe jeg kjenner meg igjen i? Hvor mange ganger har jeg ikke snakket med familie eller venner om dette, fortalt min bekymring om at beskyldningene er sanne? Men både google og familie/venner avkrefter dette. Jeg kjenner meg ikke igjen i beskrivelsene, familien og mine nærmeste venner kjenner ikke igjen beskrivelsene i meg. Fornuften sier jeg burde stole på de som kjenner meg! Mens følelsen lar noen som ikke kjenner meg like godt, bestemme at slik er jeg. Jeg lar noen som ikke kjenner meg bryte meg ned.
Jeg har tenkt mye i det siste. Og jeg har diskutert mye med andre. Og jeg har funnet ut at jeg er nok litt reflektert midt oppi alt likevel, selv om jeg har påstått at det er så tøft nå og at jeg ikke klarer å være den reflekterte og fornuftige jenta jeg vet jeg kan være.
Jeg lurer på . . .
Kan man forandre seg?
Kan man forandre sine måter å reagere på?
Kan man lære seg å kontrollere reaksjonene sine?
Kan man lære seg nye og bedre måter og håndtere (vanskelige) ting på?
Er det virkelig mulig, eller er man dømt til å være akkurat slik man er?
I guess we change,
some for the better
some for the worse
I’m stuck somewhere between and it hurts.
Jeg vet det krever hard jobbing med seg selv. Jeg vet at man må kjempe hardt. Og jeg føler det er det jeg gjør også. Jeg følte også at jeg var på veldig god vei for 2 år siden, jeg følte jeg hadde kommet langt. Jeg skal ikke si at 2 behandlerbytter på relativt kort tid er årsaken for at det stoppet litt opp, at jeg har falt litt tilbake – jeg er fullstendig klar over at mye av skylden er min. Men det har vært tøft å bytte behandler, det har tatt fra meg håpet litt, tatt fra meg viljestyrken til å kjempe. Men det var JEG som lot håpet forsvinne, det var jeg som sånn halvveis gav opp. Det er vanskelig når ting ikke fungerer.
Men jeg har likevel ikke gitt opp helt. Jeg fortsetter å kjempe. Fortsetter å gjøre det jeg kan for å få det bedre. Møte opp til behandling, forsøke å få frem det jeg ønsker og trenger å si. Samtidig jobber jeg mye med meg selv utenom behandling også. Reflekterer over situasjonen min, setter meg små mål – som jeg gjør det jeg kan for å fullføre. Det er lite å utsette på innsatsen min, det er jeg sikker på!
Mai har vært en tøff måned – selv om det også har vært mange fine lyspunkt. Jeg er glad mai er over, så jeg kan legge det som har hendt bak meg – jeg skal legge det bak meg. Nå kommer sommeren for fullt, og jeg har mange planer å se fram mot. Jeg skal nyte sommeren med familie og venner. En epoke i livet mitt er over (og minnene kan ingen ta i fra meg), men mange nye ligger på lur. Jeg vet jeg har mye godt i vente, og jeg skal fortsette å vandre framover. Jeg vet jeg ikke trenger å gå de hundre stegene framover igjen – for jeg falt aldri SÅ langt tilbake.
(Photo av Kristel Liljen)
Jeg og Em hadde kosedag på torsdagen. Torsdagene har hun fri fra skolen, og det er vår dag. Innimellom gjør vi spesielle ting denne dagen, som feks. å bake noe. Men først et bilde av en elg jeg så da jeg kjørte på kamp (g14) på onsdag. (Ungdommen tapte forresten kampen 10-2, men jeg var kjempeimponert av dem likevel.)
Synes den var så spesiell, ettersom den var så lys. Og synes bildet ble ganske bra også.
Elger er noen staselige og fine dyr, synes jeg.
Så over til bildene fra dagen vår.
Startet dagen med en god lunch, med speilegg og nesquick. Kosa oss skikkelig med maten.
Speilegget til Em. Hun liker plommen hel.
Nesquick – nam!
Em som har på ketshup på egget sitt.
Litt utpå dagen satte vi i gang baking av boller! Bare slike lettlagde på 1-2-3, og Em sto for bakingen – med mammas Kenwood som er arvet av farmor, og er fra 70-tallet. Flinke jenta mi!
Tømmer i posen, gjæret og vannet.
Elter deigen.
Men jeg måtte rulle ut, for Em klarer ikke få de så runde og fine, og vil helst lage figurer av deigen.
Legg merke til hjertefiguren på brettet.. :p
Mens bollene sto til heving, spilte vi litt Wii – super mario.
Em er konsentrert.
Mamma kom hjem, og hadde kjøpt roser til seg selv. Ettersom hun og pappa har vært gift i 28 år, fredag 28.mai. Hun sa: “Må vel kjøpe roser til megselv, når pappa ikke er her!” …
Men i dag når lillebror kom fra byen, hadde han med 10 røde fine roser fra pappa – som pappa hadde bedt han dra å kjøpe for seg. Mamma ble kjemperørt og glad. Pappa har aldri glemt bryllupsdagen deres! :D
Rosene mamma kjøpte til segselv. De fra pappa har jeg ikke tatt bilde av.
~Hva synes dere om bildene?
~Vises det at vi hadde en kjempefin dag? :)
~Noen av dere som har slike dager? Og hva gjør dere på slike dager?
We should’ve paid attention when we started seeing signs
Could’ve slowed down to get our directions right
We were headed for the edge
Everything happens so fast
Now its too late
(Too late)
Too busy pointing fingers over who was wrong or right
Couldn’t see the pouring rain through our selfish pride
Can’t pretend all along we didn’t see it coming
Tried to hit the breaks
But we crashed and burned
Somewhere we missed our turn
Hit along the road
We lost control
That’s when we crashed and burned
How did we miss our turn
Somewhere along the road
We let the wheel go
And our love crashed and burned
We burned
And our love crashed and burned
We burned
And our love crashed…
We lost it all in the fire
We can’t get it back
Theres no way to recover anything we had
We’re on the outside looking in at our aftermath
Now it’s too late
(Too late)
We can’t be rescued from the pain or the heart ache
Now trapped on the other side wit no way to escape
Reaching out right before we took our last breath
But we can’t be saved, no
(Sugababes – Crash and burn)
En beskrivende sang. ‘Nough said!
En ting er jeg glad for, minnene kan ingen ta fra meg. ♥
Det er vanskelig å komme inn på meg. Jeg liker å holde folk på en viss avstand, kan ikke la de komme for nært. Det er farlig å la de komme for nært. Man kan bli såret. Knust. Ødelagt.
Jeg har nok alltid blitt litt redd når folk har kommet for nære. Da tar jeg avstand selv, eller dytter dem unna ved å gjøre eller si ting jeg ikke mener. Skremme de vekk, såre dem så de trekker seg unna meg. Egentlig kun ting som er sårende for alle parter. Men da er det i det minste MIN feil at det gikk som det gikk, det var ikke verden som var ond – det var MEG. Og dette er jo noe jeg kan! Det å være ond. Det å alltid ha skylden. Det føles lettere slik, å selv være den skyldige.
Som nære venner sier man ting man der og da tror er sannheten, mens det alltid viser seg å være løgn.
Meg har du foralltid. Du mister aldri meg! Evig glad i deg!
Man kan aldri love slikt, for man vet aldri hva framtiden vil bringer. Man blir blind av den uendelige vennskapskjærligheten, kanskje er ikke mennesker så onde som man hele veien har trodd, kanskje er ikke verden ond?! Så man slipper folk nærmere innpå seg, åpner opp det hardet skallet som tidligere har stengt folk ute. Men vennskap og kjærlighet er skjøre ting. Det er ikke mye som skal til før det går galt. En misforståelse eller to. En krangel – og alt kan være ødelagt for bestandig. Redselen som med ett er der igjen
Jeg var ikke så viktig som jeg trodde. Jeg trodde jeg var ALT for deg, men det var løgn. Jeg trodde du aldri kom til å forlate meg, jeg trodde jeg aldri ville miste deg – men nå er jeg i ferd med å miste deg.
Så man tar avstand igjen. Skyver folk unna, for å skåne seg selv. Kan ikke la noen komme nær, slikt blir man såret av. Bruker helt feil metoder for å holde folk på avstand. Men det er det som synes å fungere! Man blir alene, ingen som kan såre meg mer – iallefall ikke så dypt, som de ville gjort om jeg lot dem komme nære! Det harde skallet, som holder folk på avstand – lar ingen komme helt inn.
Men til tross for dette harde skallet, kommer alt inn likevel. Alt det negative. Som om jeg er en magnet for negative ting. Ord og handlinger – kanskje ikke ment slik, kanskje ikke en gang mot meg. Men jeg suger det til meg likevel, det må jo være om meg, det må jo være til meg, det MÅ jo være ment slik.
Jeg er ikke noe bra menneske. Jeg er motbydelig, ond, umoden, slem, sosiopat, martyr, demon, psykopat – you name it! Jeg vet alt dette, du trenger ikke fortelle meg det. Jeg vet da at det ikke er noe bra ved meg, hvordan kan det være? Har jeg noen gang trodd at jeg er noe? Har jeg noen gang trodd jeg var bedre enn noen eller alle andre? Nei, for jeg vet at jeg ikke er det, jeg vet at jeg ikke er verdt noe. Jeg vet at jeg er en reserve, femte hjul på vogna. Jeg vet jeg ikke betyr så mye som andre.
Jeg suger til meg alt det negative, det som blir sagt til/om meg og det som kanskje ikke er ment til/om meg i det hele tatt. Jeg tar det til meg uansett, føler meg truffet. Det er ikke det at “alt handler om meg”, men når det er noe negativt, så føler jeg at det må være om meg. Finnes det noen som er så ond som meg? Finnes det noen som er så fucka som meg?
Det positive som blir sagt, det er løgn. Hvordan kan det være sant? Hvordan kan noen mene det? Det er slike ting som blir sagt for å gjøre meg glad, oppmuntre meg. “Så fint bilde av deg” – selvfølgelig sier man det, man kan jo ikke si at bildet var stygt – det ville jo vært å gå over grensen, sant?! Så dere sier at bildet av meg er fint, men det er bare fordi dere vil oppmuntre meg, gjøre meg glad. Men jeg biter ikke på slike løgner, jeg vet da hvordan jeg ser ut, jeg vet hvordan jeg er. Jeg vet det ikke er noe bra med meg, noe vakkert med meg.
Ja, jeg har et dårlig selvbilde – men er det noe rart egentlig? Who can blame me? Ville DU hatt troen på degselv, om du var meg? Ville du følt deg vakker? Ville du følt deg som en bra person?
Ville du?
Jeg og Em bytta soverom for en stund siden, og jeg synes jeg har fått det så koselig! Henta mine gardiner fra gammelrommet mitt, hengt opp kunsten til Em, kjøpt meg nytt svalende sengesett i krepp fra Princess (Angelica heter det), i tillegg henta pleddet mitt og putene mine (som er sydd med stoff som heter Kristella – noe som passer bra, ettersom mitt andre kallenavn på nett er Kriztella. Putene har jeg også sydd selv!!). Har også fått på plass smykketreet jeg fikk av søstra mi i bursdagsgave :D Vil dere se??
Senga mi, med nytt sengesett!
Den greia med hjertene fikk jeg i gave av bestevenninna mi til jul, og den henger på en krok i taket.
Pleddet og putene mine i fotenden.
De fiiine gardinene mine. Panelgardiner og liftgardin!
Rommet mitt, sånn ca sett fra døra (døra til venstre side i bildet, klesskap til høyreside).
Kommoden med smykkeskrinene, smykketreet og en smykkestatue (for å henge smykker på)!
Ikke bry dere om Ole Brumm-lampa, den er Em sin,
og vi har ikke kommet så langt til å flytte den enda.
Kunsten til Em! Laget i barnehagen. Jeg synes dette bildet er så stilig!! ♥
Bokhylla mi ♥ Leser en del pocketserier som dere ser.. Og begynte på enda en ny i går!
Synes dere det er koselig? Det synes iallefall jeg, og jeg sover kjempegodt (iallfall når jeg først har sovnet..)! Em sitt rom er også veldig koselig, men for tiden veldig rotete. Den jenta har virkelig arvet noe etter mamman sin :p Hun har sovet mer i sin egen seng nå, etter at vi byttet – kun sovet med meg to netter, nå de siste nettene (mye pga tannpinen og sånn). Selv om det er godt å ha henne der, så er det deilig å ha senga for seg selv også ;)
I dag måtte jeg trosse en av mine redsler i hverdagen. Ta en telefon til et offentlig kontor. Stakkars Em har i noen dager klaget over litt vondt i munnen og tennene, og i gårkveld sutra hun veldig og hadde ganske vondt. Så i dag har jeg ringt til distrikstannklinikken i Namsos. Først sa hun at de var veldig opptatt i dag, og det var kanskje ikke mulig å få til noe. Men så syntes hun så synd på Em, så hun noterte ned nummeret mitt, og skulle forhøre seg litt. En liten time etterpå ringte hun, tannlegen hadde sagt at vi bare måtte sette oss i bilen og komme, så skulle de smette inn Em mellom to andre pasienter. Så vi dro med en gang, og måtte vel vente et lite kvarter før vi fikk komme inn.
Em var så utrolig flink!! Jeg finner ikke ord. Hun satt i stolen, sa ikke et ord – bortsett fra å svare på spørsmål fra tannlegen da. Men hun gapte høyt og fint, pusta perfekt og lå rolig. Tannlegen og hans hjelper skrøt masse av henne.
Så flink ei jente du har!!
Var så stolt av henne at jeg nesten felte ei tåre. I tillegg følte jeg sånn med henne, jeg vet hvordan det er å ligge i tannlegestolen liksom. Men hun var så veldig veldig flink!! Var et hull i ei melketann, nest bakest (2årsjeksel) – som det hadde satt seg betennelse i. Så de trakk den! Fikk med tanna hjem, og hun venter på tannfeen nå. Fikk velge seg TO premier til tannlegen, fordi hun var så veldig flink!
Etterpå dro vi på shopping. Em trengte nye joggesko, og fikk to par (for det ene paret var så billig). I tillegg fikk hun premie fordi hun var så flink!
Ikke helt fornøyd, stakkars.
Em i stolen.
Utstyr.
Spent.
Setter bedøvelse.
Det er så vondt når de små har vondt og er syke og slik. Men det hjelper veldig at Em er så tøff da! Hun var så tøff da hun skulle operere inn sneller, hun var KJEMPETØFF da hun skulle opererere den brekte hånda si og hun var veldig tøff i dag. Store flinke jenta mi ♥
