Vonde tanker. Men også positive!
Det er viktig å være positiv.
Ikke tenke det verste.

Tenke det verste.
Forberede seg.
Legge planer.

Hva vil skje? Vil det gå bra?

Døden.
Vil den ramme oss?
Kommer noen til å dø så alt for tidlig?

Ventetid.
Vonde tanker.
Redsel.

Deltar i en konkurranse med dette bildet av MO – og håper noen vil stemme på oss.

Kan stemme fram til midnatt.

kan dere stemme: www.babyfestivalen.no/kid.php?id=1897

Vi ønsker at saken skal bidra til å spre informasjon og innsikt i denne vanligste spiseforstyrrelsen av dem alle. I saken kommenterer fagkilder fra det nye behandlingstilbudet for denne gruppen ved Haukeland Sykehus, samt Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser og medisinske behandlere innen fedmefeltet.

I tillegg vil jeg bruke sitater fra bloggere og forumskribenter som forteller om egne erfaringer med lidelsen.

Slik jeg leser saken nå, så handler den mer eller mindre kun om meg, og min overspising – som jeg forøvrig ikke har på papiret som en diagnose. Jeg ser ingen sitater fra andre bloggere eller forumskribenter, og det jeg har bidratt med er også blitt omformulert, slik at jeg ikke kjenner meg igjen i det som blir skrevet.

Tilberede, spise. Tilberede, spise. Helt til det ikke går mer, fordi magen står stram og smertefull som et trommeskinn.

Dette er ikke mine ord. Men blir framstilt slik i artikkelen.

Det står også at jeg har hatt spiseforstyrrelsen i flere år, men jeg har faktisk ikke spiseforstyrrelsen på papiret. Alt dette utspinner seg fra et innlegg jeg skrev i bloggen min, hvor jeg skrev at jeg kjente meg igjen i hovedtrekkene til overspisingsproblematikken. Et innlegg hvor jeg skriver at jeg sliter med maten, at jeg kjenner igjen følelser i forbindelse med overspising. At maten har vært en trøst for meg. Et problem, at jeg ikke alltid har hatt kontroll.

Jeg har aldri spist så mye som det beskrives at en med denne diagnosen kan gjøre, det bildet i artikkelen er ikke meg. Jeg tror jeg aldri kunne klart å spise så mye i løpet av en dag, det til tross for at jeg overspiser.

Føler at artikkelen fremstiller meg som svært syk, og jeg er glad jeg ikke sto fram med fullt navn – selv om det er lett å finne fram til meg nå og.

Dette er meg:

~ Overvektig, men ikke sykelig overvektig
~ Overspiser, men ikke sykelig overspiser

Overvekten min kommer i hovedsak etter et svangerskap, etterfulgt av psykisk sykdom, som gjorde at jeg isolerte meg – i liten grad – og dermed ikke fikk den mosjonen som jeg trengte for å gå ned i vekt. I tillegg må jeg jo innrømme at mat har vært min trøst. Jeg har trøstespist.

Når jeg hadde en dårlig periode, kunne jeg “løse” det på tre ulike metoder:
~ Selvskading
~ Overspising
~ Alkohol

Når jeg kjempet i mot selvskadingen, var det oftes overspisingen som “løste” problemene. Maten som fikk meg til å føle meg nummen og følelsesløs, for en liten stund. Glemme de psykiske smertene. Trøstespising.

Overspisingen min. Spiser for mye. Kort sagt. Klarer ikke slutte å spise middag, så lenge det er mer å ta av. Spiser når jeg er deprimert, for å få tankene over på noe annet. Spiser fordi jeg føler meg sulten, og overspiser fordi jeg føler jeg ikke blir riktig mett av en “normal” porsjon.

Alt på grunn av dette innlegget, hvor jeg kjenner meg igjen i en liste over hva som kjennetegner en tvangsspiser/overspiser. Å ikke være fornøyd med kroppen sin, å misunne de som klarer å kaste opp det de har spist, + + +

Jeg er skuffet over fler ting her nå, for det første at jeg ikke fikk tilbud om å lese artikkelen før den ble publisert. For det andre at hun har omformulert meg så veldig, og jeg kjenner meg ikke igjen i det hele tatt i denne artikkelen. Og derfor føler jeg at et oppklaringsinnlegg er på sin plass. Forklare litt mer om hva JEG mener om dette, hvordan det er for meg.

Kommentarene under artikkelen gidder jeg ikke en gang å kommentere, men er det noe rart man føler skam når man blir møtt med så mange fordommer?

Kommentarfeltet mitt er åpent for kommentarer og spørsmål.

Vil du lese om hvordan vi har det, stikk innom 3.hjerter.com

Sleep, baby sleep
Rest your head on my shoulder
I feel complete, I don’t mind getting older
Son, I’ll be here until my time is over
Till the end you can depend on me

Life can be hard and the world may deceive you
There might be times when you think no one needs you
Son, follow love, go wherever it leads you
Till the end you can depend on me

I’ll be your rock, I’ll have your back
If you go off a beaten track
I can’t say how your life will be
But there’s one thing I guarantee
You can depend on me

Sleep, baby sleep
Stars are shining above you
I feel complete as I whisper: I love you
Son, I’ll be there, I will take good care of you
Till the end you can depend on me

I’ll be your rock, I’ll have your back
If you go off a beaten track
I can’t say how your life will be
But there’s one thing I guarantee
You can depend on me

(I’ll be your rock, I’ll have your back)
If you go off a beaten track
I can’t say how (I can’t say how)
Your life will be (your life will be)
But there’s one thing I guarantee
You can depend on me
You can depend on me

[Lyrics:  Babel Fish - Depend on me]

I’ve been so much happier and free since you left,
I think I am better off without you!

So thank you . . . .

16. januar 2011 kl. 18:50 kom fineste lille Mats-Oliver til verden ved Sykehuset Namsos. Han var 3800 gram og 51 cm ved fødselen, og har masse svart hår :)

Navnet er etter oldefedrene sine. Ole Oliver og Magnar (min morfar og farfar) – på samme måte som Em er etter oldemødrene sine :)

Em er verdens stolteste storesøster :’)

Men det er ikke så gøy å være innlagt på føden heller. Jeg kjenner det tærer på kreftene og humøret. Jeg har høyt blodtrykk. Så har jeg normalt blodtrykk. Så er det høyt igjen. De er redde for svangerskapsforgiftning, men så viser blodprøvene at alt er fint. Så er det “bare” blodtrykket det er noe galt med da.

1. januar ringte jeg føden, da hadde jeg veldig høyt blodtrykk og masse ødem (vann i kroppen) – fikk komme inn på en kontroll, og ble innlagt. Da var jeg inne til 4. januar, da hadde BT sunket og prøvene var fine, så jeg fikk reise hjem en tur. Med ny kontroll på føden fredag 7. januar. Det var innmari godt å komme hjem, til bedre mat, til Em, til senga mi.

Kontrollen den fredagen gikk bra. BT var ok, og jeg fikk reise hjem. Men jeg ble værende i byen hele dagen, fordi jeg måtte vente til mamma var ferdig på jobb. Så da var jeg hos svigerinna mi og lille F *heart*. I 15-tiden begynte jeg å få flimmer for øynene, men det gav seg etter en halvtime omtrent. Og når jeg henta mamma på jobb i 17-tiden begynte jeg å få hodepine. Når vi starta å kjøre hjem, forsvant ord for meg – og det jeg ville si hørtes bare rart ut inni hodet mitt. Jeg sa ord feil, og alt var bare ekkelt. Så vi ringte føden, og de ville jeg skulle komme på en sjekk igjen.

Ble innlagt med en gang, og sjekken tok vi etterhvert. Alt så bra ut med babyen, men BT mitt var ganske høyt. Og jeg fikk paracet mot hodepinen, samt forbud mot TV, PC, lesing og for mye lys. Jordmor snakket om igangsettelse, men vi måtte vente å høre hva legen sa. Legen sa det var mulig det ble igangsettelse søndagskveld eller mandagsmorgen. Men i løpet av helga roa BT seg, og formen min var fin. Derfor ble det besluttet å ta en dag om gangen.

Tirsdag var jeg igjen i god form, og fikk derfor reise hjem – men laget en avtale med legen om å sjekke BT på alderspensjonatet hver dag framover til neste jordmor-kontroll som skulle være den 19. januar. Skulle dit å måle, fordi det var nært, og mindre stress for meg.

På onsdagen var jeg der å målte BT og da var det igjen ganske høyt. Så ringte føden. I og med at formen min var OK, ble jeg og legen enig om at jeg skulle ringe i løpet av ettermiddagen/kvelden om det ble verre – og komme inn på kontroll på føden dagen etter.

Så på torsdag kjørte pappa meg til føden, hvor blodtrykket ble målt, jeg ble satt på registrering og sjekka urinen. I tillegg ville de ha en ny ultralyd, samt ta blodprøver – og ettersom det var litt travelt på avdelinga på torsdag, måtte jeg pent belage meg på å overnatte der, slik at de kunne ta UL på ettermiddagen.

Legen jeg snakka med på fredag ville ikke sende meg hjem, ettersom BT er så ustabilt. Og ville heller sette meg i gang om det steg noe mer.

Så her sitter jeg da. På D5 på Sykehuset Namsos. Og venter på å få bli satt i gang, slik at babyen min kan komme ut og vi begge kan reise hjem til storesøster som savner mamman sin stakkars.

Vært ganske vondt å være borte fra henne. Vet hun savner meg også, men samtidig vet jeg at hun har det godt sammen med mormor og morfar – de skjemmer henne bort litt da.

Det er usikkert hvor lenge jeg blir her nå, men jeg håper på å få komme hjem til neste helg. Da skal vi feire bursdagen til pappa. Storebror med familie kommer å overnatter, og vi skal være barnevakt til tantehjertene mine – lille S og lille F. lille F er jo bare 2,5 mnd! I tillegg kommer lillesøster hjem med kjæresten sin. Og svigerinna mi har lovet å bake ei kjempegod sjokoladeterte. Så skal vi ha ribbe til middag på søndagen! Så jeg MÅ hjem til da :p Forhåpentligvis MED baby!! :D

På en måte er det OK, for det er lenge siden jeg har hatt det så bra som det siste halve året – selv om jeg ble usynliggjort. I’m better of without you!

Men det stikker litt. Smerter litt.

Jeg var tilstede. Jeg var der. Alle vet det, selv om sporene er blitt fjernet – selv om jeg er blitt usynliggjort.

Ps. minner om den andre bloggen min- 3hjerter – den er nå oppdatert. Innlegg skrevet fra sykehuset avd. føden.

Jeg kjenner på mye lykke om dagen. Glede. Jeg bærer en liten gutt under hjertet mitt, og om omtrent 7 uker er han her. Ute, sammen med oss. Vi skal få gleden av å bli kjent med han. Elske han, og bli elsket av han.

Jeg må være en av de heldigste. Som får den ære av å bli mor til ikke bare et barn, men to. En jente – en stor og flink jente, den herligste på jord. Og nå en gutt, som jeg knapt kan vente på å få bli kjent med.

Jeg kan ikke annet enn å være lykkelig om dagen. ♥

Største opptur/glede:
~De fadderene jeg ville ha har svart ja. Og Even var enig i de jeg ønsket å ha som fadder :)
~ Alt av babyutstyr i hus.

Største nederlag/sorg:
-

Anger:
-

Beste minne:
~ Bursdagshelga for Em, da familien var her :)

Verste minne:
~ Bursdagen til Em. Barneselskapet som ble avbrutt med at jeg og Em måtte på legevakta, og lillehjertet mitt gråt hjerteskjærende og mente det var den verste bursdagen i livet hennes :(
~ Minnene om voldtekten som kom tilbake når det nærmet seg årsdagen … Men kom meg greit gjennom.

Trening/slanking:
~Ingenting pga veldig vondt bekken.

Velvære/helse/utseende:
~ bare +3,8 kg siden uke 17 i svangerskapet (og da veide jeg omtrent 2 kg mindre enn jeg trodde jeg veide før jeg ble gravid)
~ Varmbading hver mandag, og det er digg.

Tv-serie: Home and away

Film: -

Musikk: Novemberlista mi på spotify

Bok: Bokseriene jeg leser. Lest mye i de i det siste, for å komme ajour.

Mat: Matlysta har vel kommet seg litt, men ingen klar favoritt når det kommer til mat

Drikke: Vann.

Spill: -

Person: Emma-Isabelle & Lissinj i magen

Beste kjøp: Babyutstyr og bursdagsgave til Em

Dårligste kjøp: -

Ønskeliste: Julegaver

Tanker om pengebruken denne mnd: Pengene er blitt brukt på bursdag til Em, og adventsgaver.

Favoritt blogg: Må nok kanskje bli Kayso og Siwan sine.

Beste innlegg:
~ Ingen spesielle

Eget beste innlegg:
~ jeg så bare problemene

Blogginspirasjon:
-

Bloggirritasjon:
~ Folk som legger seg borti ting de ikke har noe med, feks min bosituasjon.

Bloggopptur:
-

Bloggnedtur:
~ Lite blogging, lite lesing av blogger, lite kommentering.

Statistikk for bloggen min:

~ 3902 sidevisninger

~ 130 i gjennomsnitt per dag

~Mest trafikerte dagen hadde 194 sidevisninger, og var 12.november 2010

~133 følgere på bloglovin per 30.november, som betyr at jeg i løpet av november har fått 6 nye følgere!

Ellers:

Beste bilde: Layout fra uke 28 :)

Beste prestasjon: -

Forespørsel: -

Ellers: -

~Ta en dag om gangen.

Fullførte mål:

- Og det har fungert fint :))

Titt innom 3hjerter for mer informasjon om hvordan det står til hos oss. For denne bloggen blir veldig nedprioritert for tiden.

Tanker og meninger helt på tampen:

~~

Det blir så mye i disse innleggene, så jeg håper jeg har fått med alt,
og at linkene sitter der de skal og sånn.

Her er jeg 31 uker på vei. Ser kanskje litt sur/alvorlig ut, men er bare litt sliten. Vært så veldig trøtt og sliten for tiden, og det syns vel på meg, tenker jeg. Men jeg elsker babybumpen min – den er fiiin :’)

Jenta mi har blitt 7 år! Yeey for henne. Men stakkars lille ulykkesfugl. Ramla mot salongbordet kun kort tid etter barneselskapet hadde begynt, så jeg og hun måtte kjøre på legevakta, og det ble ingen kaker på oss. Kutt i leppa som måtte limes. Gjett om jenta var knust, og mammahjertet gråt.

Mamma, det her har vært den verste bursdagen i hele livet mett!

Svangerskapet går fint. Litt ekstra kontroller pga blodtrykket og risikoen for preeklampsi, men ser ut til å gå greit foreløpig. Skal på ny kontroll i morgen.
Plages en del med bekkenet, som gjør at jeg må holde meg mye i ro. Skulle tro man bare la på seg masse, når man bare sitter i ro nesten hele dagen – men har faktisk bare gått opp omtrent 3 kilo fram til uke 30 i svangerskapet, og det er 7 kg under normalen/gjennomsnittet. Da “skal” man ha gått opp omtrent 10 kg ved uke 30. Så det føles jo greit!

Har det meste under kontroll nå. Så vi bare venter og gleder oss, alle sammen. Em har vokst veldig, og jeg er etthundre prosent sikker på at hun blir verdens beste storesøster!! Hun har allerede slik omsorg for lillebror, at jeg blir helt rørt. Og det til tross for at hun VELDIG ønsket seg lillesøster.

Faddere er i orden. De tre vi har spurt har takket ja, spørsmålet er om vi kanskje skal spørre 1-2 til fra BF sin side – kommer an på hva han ønsker. Navnet er vel delvis i orden, kommer an på om Lissinj kler det navnet som vi liker så godt.

Jeg og BF (barnefar) samarbeider godt, og har et fin vennskap fortsatt. Litt uenigheter er det innimellom, men det hører vel med. Han er veldig involvert, og har vært med på flere kontroller og ultralyder. Han kjenner på magen, koser med den, skaper et bånd. Veldig koselig. Problemet er med sønnen hans, som egentlig ikke vil bli storebror. Men det ordner seg vel etterhvert.

Har helt avsluttet på poliklinikken nå, og har mottatt journalen min. Var veldig rart å lese alt sammen, da spesielt det som RS hadde skrevet. Visste ikke at det var slik hun så på ting. Positivt overrasket, og faktisk litt lei meg for at det ikke fungerte bedre med henne den tiden jeg gikk hos henne, og at vi ikke fikk mer tid. Sjokkert over det TI har skrevet, han forsto jo virkelig ingenting om noe! Når man er så dårlig på å lese situasjoner og mennesker, så burde man strengt talt ikke jobbe med mennesker! Og han skulle iallefall tatt til seg det på RS hadde skrevet at var nødvendig for meg, i stedet gjorde han stikk mottsatt.

Måtte nesten le da han presterte å skrive “Har underarmene eksponert i timen, det ses _voldsomme_ arr.” – jeg klarte ikke la være å tenke “om mine arr er voldsomme, hva ville han sagt om han så arrene til mange av mine blogghjerter?” Neida, arrene mine er ikke små ubetydelige arr – det er jeg fullstendig klar over, men jeg ville ikke kalt dem “voldsomme” likevel.

RS skriver at et bør etterstrebes å få en behandler som kan følge meg over lengre tid, omtrent et halvt år senere velger min nye behandler å kaste meg på hue og rævva ut, uten å ta hensyn til hva jeg selv ønsker, og hva en psykolog som hadde fulgt meg i nesten 1,5 år mener.. Kjenner jeg blir litt provosert av det.

Selv om det har gått overraskende bra å ikke gå dit, så merker jeg at det hadde vært kjekt å fått fullført det. Kommet meg dit hvor jeg kunne jobbe eller gått videre på skole. Kanskje blitt utreda på nytt for å fjerne diagnosene. Noen som vet hvordan det er, blir de stående foralltid på meg nå – hvordan skal jeg gå fram for å få fjernet dem?

Anyway! Vi har det kjempebra, til tross for bekkenplager, ødelagt bursdag og bekymringer omkring blodtrykket. Vi elsker magen min, og den lille som ligger der inne. Vi ser fram mot jula, og nyter hver dag.
Oppdaterer tilstadighet den andre bloggen: 3hjerter.com!

9 år er for de fleste veldig lenge, og mange har nok lagt den tiden bak seg. Det er jo så lenge siden, det som skjedde for 9 år siden er vi ferdige med.

Jeg er ikke ferdig. Jeg ønsker så veldig å være ferdig, men jeg er ikke det. Jeg trodde jeg hadde klart å legge det bak meg, glemme det – i det grad det er mulig å glemme. Men jeg har ikke det. Alltid vil det være noe som minner meg på det. Det vil bli lettere med tiden, sånn til daglig – men noen dager vil alt komme tilbake og det vil være vondt. Slik som i kveld.

Det er mye triggere der ute. I media. I bøker. På tv eller film. Selv i nærmiljøet. Triggere som andre kanskje ikke tenker over at kan være triggende. Små ord. Lukter. Lyder. Syn.

Det er 9 år siden. Om bare en liten uke er det 9 år siden. Lukker jeg øyene nå, er jeg redd for hva som vil komme. Jeg vil bare holde meg våken, vite at jeg er hjemme i mitt trygge hus. Her og nå – 2010, i et lykkelig liv. Ikke tilbake dit, for 9 år siden. Det er fortid. Bare gamle minner. Ufarlige minner. Vonde, men ufarlige. Selv når jeg sitter her nå, uten å lukke øynene er minne farlig nære.

Jeg hadde ikke trodd det skulle slå meg slik ut. Jeg har ikke tenkt på at det nærmer seg 9 år. November har alltid vært vanskelig for meg. Alltid tenkt på det når november kommer. Gjort hva jeg kunne for å holde meg opptatt, for ikke å la tankene og minnene komme. Nå er vi alt på 6. november, og det er først i kveld det slo meg. En liten trigger på tv, og alt kom tilbake. Og jeg ble påmint om at det nærmer seg.

Det er nå det hadde vært greit med et tilbud hos psyk. Noen å prate med. Bare for å være sikker på at det ikke slår meg helt ut. Men, jeg har jo bloggen. Det føles allerede litt lettere bare å ha skrevet litt om det. Ikke like panisk angstfylt som i sta, bare på gråten og litt sliten. Hodet fullt av tanker, men de fleste har kommet ut på “papiret” nå.

Sårene gror, men arrene vil alltid være der.