Hør denne låta, er den ikke fiiin?
Vi elsker midnattsola, og vi elsker Laukøya!
Har hatt noen utrolig fine dager i Nord-Norge. Selv om reisen ble slitsom. 120 mil i bil er ikke noe særlig når man må tisse hver halvtime, og i tillegg allerede begynner å få antydninger til bekkenløsning. Men det gikk da fint likevel.
Kommer nok mer utfyllende innlegg senere. Kom hjem i dag, etter å ha reist i to dager. Starta å kjøre hjem alt kvart over 8 onsdag morgen, og tok kveld først i 10tiden på kvelden. Da var det bare 5 timer hjem, omtrent – men var godt å få sove skikkelig før vi kjørte resten.
Var innom storebror m/fam, så var ikke hjemme her før i 5tiden i ettermiddag. Er sliten nå, og skal snart legge meg. Hadde forresten 213 mail i innboksen når jeg kom hjem, og nærmere 400 innlegg på bloglovin. Så har litt å gjøre de nærmeste dagene. Men er visst meldt regn de to neste dagene, så da har jeg god grunn til å sitte inne. Vi skal iallefall bare slappe av og komme oss etter reisen. Og forsøke å få døgnet på rett kjøl igjen, jommen blir man helt døgnvill når det er lyst og sola er oppe hele natta! :))
Men vi har hatt det kjempefint, alle sammen.
Testen tok jeg 7. juni. Helt utrolig positiv. Var i tillegg midt inni den verste forkjølelsa mi, så dagen etter ringte jeg legen. Fikk time samme dagen. Fortalte om forkjølelsen og graviditeten. Fikk penicillin en uke, og beskjed om å komme igjen tirsdagen etter for å se på babyen! Penicillinen virka, og jeg ble bedre. Møtte opp tirsdagen etter, barnefar kjørte meg. Fikk se babyen via innvendig ultralyd. Legen viste meg hjertet som slo, og da visste jeg at jeg hadde tatt riktig valg. Etter egen regning var jeg da 8 uker på vei, men legen mente jeg bare var 6 uker – ettersom den lille bare var 7 mm. Noe jeg ser på som ganske umulig, med tanke på siste mens og når vi faktisk gjorde *det*. Pratet også en del med legen, om når jeg skulle komme å ta blodprøver, når omtrent det ble UL og når jeg skulle begynne å gå på kontroll hos lege eller jordmor. Pratet også om mine psykiske problemer, og hun sa at hun så det på meg at det gikk bedre med meg. Hun har jo trossalt vært fastlegen min siden 2005, så hun har sett meg verre. Selv om jeg har hatt perioder jeg ikke har likt henne, så følte jeg det var greit å snakke med henne om dette, og sa hun bare måtte spørre senere også. Hun sendte henvisning til UL, og allerede på fredagen fikk jeg telefon fre føden.
De hadde lest i henvisningen at jeg hadde svangerskapsforgifting når jeg gikk med Em, og de lurte på hvor alvorlig det var. Så jeg sa at jeg ble jo satt i gang 2 uker før termin, så litt alvorlig var det nok. Og han sa at han hadde sett det, og mente nok det var alvorlig han også – og lovet å finne journalen min fra 2003 til jeg kom dit på UL. Han ville ha meg inn på sjekk rundt uke 12 – i tilfelle de må sette i gang noe forebyggende behandling mot sv.sk.forgifting – da det er en risiko for at jeg kan få det igjen. Jeg følte meg så letta. Synes det er veldig betryggende at de tar dette på alvor! Allerede dagen etter fikk jeg time i posten. 14. juli skulle jeg til tidlig UL, og 26. august til ordinær UL. Med i brevet var masse informasjon om fødeavdelinga! Sååå spennende!!
Formen har vært ganske bra. Er ikke plaget av den ekstreme kvalmen som enkelte får. Men blir akutt sulten, og om jeg ikke spiser da, så kan jeg bli kvalm. Har hatt et par ganger hvor jeg har følt meg så kvalm at jeg har måttet gå på badet, men det har gått over uten at jeg har kastet opp. Har også litt dårlig matlyst, noe som ikke fungerer helt bra med denne akutte sulten-følelsen, og kvalmen som kommer om jeg ikke spiser. Men det går da greit. De ømme brystene er verst, det er rett og slett VONDT! Håper det gir seg snart! Ellers er jeg veldig sliten, men det er nok mye pga forkjølelsen jeg ikke blir kvitt. Og i og med at jeg alt har hatt en runde med penicillin for ikke lenge siden, vil de ikke gi meg det igjen – selv om jeg har en virusinfeksjon. Men om det ikke blir bedre, så må jeg jo få det da. Det er jo ikke farlig sånn sett, men man må bare begrense det. Saltvannsnesespray og paracet er lov – om man ikke overdriver bruken, og det er fint. Har måttet ta litt paracet…
Sluttet å røyke dagen før jeg tok testen, og har klart meg veldig bra synes jeg. Har ikke klart å legge det helt fra meg, men er vanskeligst når jeg er med mange andre som røyker (som på bloggtreffet – uten om det har jeg IKKE røyka i det heletatt). Når jeg er hjemme her, så er det utrolig lett å ikke røyke. Trodde det skulle bli kjedelig på bloggtreffet å ikke drikke, men det gikk overraskende bra!! :) Lot være å ta helium da, for jeg vet ikke om det kan være skadelig. Måtte også la være å stripehåret til Caroline, pga kjemikalene – jeg turte ikke. Leste litt om det på nett, og det var en del delte meninger om det. Men når jeg samtidig var i dårlig form den dagen, så var det “lett” å si nei – selv om samvittigheten tok meg med en gang, og jeg følte meg så slem.
I går var jeg på den tidlige ultralyden. Det var helt fantastisk. Den lille lå å sprella masse, og alt så helt bra ut. Lillesøster var med meg, selv om det var innvendig ultralyd. Når det kommer til det med svangerskapsforgiftning, så har jeg fått medisin som skal minske risikoen for å få det – en tablett hver dag fra uke 12 til uke 35.
Lissinj ♥
Ps. Jeg driter i stygge kommentarer fra folk som ikke kjenner meg. Gjengangere som kommenterer dritt forstår jeg meg ikke på, hvorfor gidder DU lese her om alt jeg skriver er dritt og om jeg er så grusom ond og teit? LAME! Jeg driter i hva DU synes om at jeg er gravid og skal bære fram et barn, fordi jeg vet hva som er best for megselv, og jeg vet at familien som støtter meg 110% – da betyr det du sier INGENTING. Så bare drit i det! Takk!
Jeg har fortalt Em at hun skal bli storesøster. Og hun ble så glad og er skikkelig spent. Og selv om hun lovet å holde det hemmelig, så har det vært vanskelig for henne – fordi hun gjerne vil fortelle hele verden det. Når jeg har tatt det opp med henne, så har hun svart
Jammen ho lovva å ikke sei det te nån!
Så da må jeg svare at det lovet jo hun også! :p Hun har ikke sagt det til så mange da, bare noen av sine venninner – som sikkert har sagt det til sine foreldre – LOL LOL. Så har hun sagt det til faren sin og tanta si på den siden. Fikk melding fra tanta hennes, hun lurte på om det hadde ordna seg mellom meg og eksen – for det hadde Em sagt. Og når jeg snakka med Em om det, så sa hun at hun skjønte ikke hvorfor jeg skulle ha baby om vi ikke var kjærester. Så jeg forklarte at noen ganger er det slik, og at det er det samme som at jeg ikke er sammen med pappaen hennes heller -og at eksen ikke er sammen med mammaen til sønnen hans.
Jeg spurte Em om hun ønsket seg lillebror eller lillesøster, og jeg ler fortsatt når jeg tenker på svaret. Først sa hun at hun ønsket seg lillesøster, og da jeg sa at det ikke var sikkert at det ble det – at det var noe vi ikke kunne bestemme på forhånd, og at det ble hva det ble – fikk jeg dette til svar:
Men mamma, du har da laga jente før, så du veit da kolles du gjør det!!
OMG, som jeg ler!! Jeg klarte å la være å le da, jeg måtte jo holde meg alvorlig, for hun mente det jo helt seriøst. Så jeg fortalte at man gjorde det samme for å lage jente og gutt – heldigvis spurte hun ikke hvordan det er man lager barn! Er nok ikke helt klar for den samtalen med henne enda.
I tillegg er hun redd for at hun skal bli sjalu på babyen. Sier det helt seriøst til meg, at hun er redd hun skal bli sjalu. Hun vet at det er en fare for det, hun har sett det på barne-tv. Jeg fortalte henne helt ærlig at det kommer hun ikke til å få noen grunn til å være. Og jeg og svigerinna mi har snakket en del om dette også, i og med at de blir foreldre i oktober/november, og deres lille Sarah også blir storesøster. Vi begge er så obs på at det kan skje, vi har snakket om hva vi kan gjøre for å forebygge det – så jeg føler meg trygg på at det ikke kommer til å bli noen stor sjalusi. Em kommer jo alltid til å være hjertet mitt uansett. Det er hun og meg, for alltid. Selv om det nå kommer en som jeg også blir mamma til, enda en som blir hjertet mitt, enda en sammen med oss, for alltid – så kommer jeg ikke til å “glemme” henne og hennes behov, selv om babyen trenger litt mer tilsyn. Jeg synes det var fint at hun fortalte meg denne bekymringen, det sier kanskje litt om hvor bra det fungerer å lære henne at vi snakker om slike vonde følelser og bekymringer. Jeg er stolt av henne!
Hun snakker til magen min allerede, og snakker mye om babyen. Snakker om ting babyen skal få av henne. Jeg tror hun blir ei kjempefin storesøster – som helt ærlig fortalte meg at tissebleier kunne hun godt bytte, men bæsjbleiene fikk jeg bytte selv! :p
Vi har en spennende tid i møte!!
Som mange kanskje alt har skjønt, og som noen av dere alt vet (takk for støtte, spesielt Gudrun og Caroline) så er jeg barntung. Jeg bærer livets mirakel under hjertet, og jeg er stolt og glad over det.
Dette er det vanskelige valget jeg tidligere skrev litt om. Jeg og barnefar er ikke kjærester, vi har ikke vært det siden før jul 2009. Men “ting” har skjedd likevel, og det ble resultater av det. Ikke planlagt, og ikke egentlig ønsket. Men vi kan for det selv, og når sjokket la seg ble det en gledens ting.
Jeg måtte slutte med pillen like før jeg ble gravid. Fordi jeg har slitt med høyt blodtrykk en stund, og hormonene i pillen da ikke er bra for meg. Når man ikke går på pillen er sjansen for å bli gravid større enn om man går på pillen, men aldri i verden om jeg hadde trodd det skulle klaffe så fort. Nei, jeg er ikke naiv – jeg vet man kan bli gravid til og med når man går på pillen, jeg vet også at det for mange er klaff ved første eggløsning etter at man har sluttet på pillen. Men vi var ikke prøvere en gang, vi gikk ikke inn for å bli gravide… Det bare skjedde.
Jeg hadde vel gått å kjent litt på symptomene en ukes tid eller mer før jeg tok testen. Stikkende smerter i magen ved eggstokkene, mye trøtt og sliten, uteblitt mens (noe som ikke bekymret meg så veldig, den bruker å være ustabil), ømme bryster og mer tissetrengt. Spesielt de stikkende smertene og de ømme brystene fikk det til å ringe en klokke hos meg. Testen ble bestilt på nett, gjennom et apotek. Mandag 7. mai kom den i posten, og jeg tok den med en gang. Den ble positiv med en gang, og aldri har jeg sett så sterk positiv test.
Jeg gråt og lo om hverandre. Oops, I did it again! To ganger i livet mitt har jeg tatt test, mars 2003 og mai 2010 – begge gangene har den vært positiv. Em var heller ikke planlagt. Jeg var heller ikke sammen med barnefar. Why do I get myself into this situations? Det første jeg gjorde var å skrive til lillesøster, som hadde fått vite om situasjonen dagen før. Så skrev jeg til Caroline, som jeg også hadde snakket med kvelden før. Så ringte jeg mamma. Tenkte ikke over at hun var på jobb, og at det kom til å bli vanskelig for henne å jobbe etterpå. Det var godt å ha fått sagt det til henne, og vi skulle snakke mer om det når hun kom hjem. Snakket også med Gudrun på msn. Den støtten fra de som da alt visste det, var gullverdt!
Jeg følte hele tiden at dette var et vanskelig valg, men var det egentlig det? Jeg er i prinsippet i mot abort, alltid sagt at andre får gjøre som de vil – men at abort er noe jeg ALDRI kunne gjort selv. Jeg vet hva det vil si å få et barn, å skulle drepe et annet barn som JEG har laget, som vokser inni MEG – det ville jeg aldri kunne gjort. Valget mitt var allerede tatt, jeg var bare redd. Redd for å ikke få støtte, redd for reaksjoner fra andre. Men all den fine støtten jeg fikk fra venner og familie hjalp meg til å bli mer sikker på at valget mitt var riktig.
Mange vil kanskje si at valget mitt ikke er riktig, med tanke på situasjonen min. Jeg blir alenemor til 2. Jeg sliter psykisk. Jeg har ingen jobb. Jeg bor hjemme hos foreldrene mine. Men vet dere hva, jeg driter i hva andre måtte mene. Jeg har vært en god mamma for Em i snart 7 år, hun har gjort meg godt – gjort meg til et sterkere menneske. Jeg vet at mine psykiske problemer er noe jeg jobber med, og kommer til å bli frisk fra – jeg er allerede på god vei. At jeg bor hjemme ser jeg på som bare et pluss. Vi har familie rundt oss, som støtter og stiller opp, som er glade i oss og tar vare på oss. Vi har det trygt og godt, og de gjør meg til en bedre mamma – bare fordi de er der for meg. At jeg ikke jobber er et større problem, det kan bli trangt om pengene. Men man klarer det man må klare, og planen er å komme seg ut i jobb eller videre utdanning senere. Det er aldri for sent.
Jeg gir blaffen i hva andre måtte mene, fordi jeg vet at min familie og barnefars familie støtter oss og stiller opp. De ser på dette som en glede. Selv om det ikke var planlagt, og situasjonen ikke er optimal – så klarer de å se gleden i det. Et barn. Vårt barn. Deres barnebarn, niese/nevø, søskenbarn, grandniese/grandnevø.
Jeg føler meg så trygg på at dette skal gå bra. Jeg er ikke redd. Jeg er sterk, og jeg har støtte fra de som jeg er glad i. Jeg vet hva jeg går til. Dessuten er barnefar der for meg. Han vil være med på alt, stille opp og ta ansvar. Han vet også hva han går til, han er også forelder fra før.
Når det kommer til mine problemer, så føler jeg at det går veldig bra. Ingen selvdestruktive tanker, innlegget om selvskadingen her forleden var oppriktig og ærlig. Jeg kommer til å fortsette i behandling, for jeg vet at jeg har noen problemer jeg må jobbe med enda. Relasjoner. Reaksjoner. Borderline. Men jeg vet jeg er på god vei.
Bloggen kommer til å få et annet fokus framover. Jeg kommer fortsatt til å skrive om psykiske problemer, jeg føler det er viktig å skrive åpent om slike ting. Men jeg kommer også til å skrive om livet mitt som det er nå, bloggen handler jo om det ~Life as it is~, derfor kommer det til å bli blogging om svangerskapet også.
Stemmen brast, det ble vanskelig å prate.
Rødkantede øyne og klump i halsen.
Jeg er sliten og trist.
Jeg har alltid vært en person som lett tar til tårene. En person som er veldig følsom, og jeg har ofte omtalt meg selv som overfølsom. Jeg vet ikke om jeg var overfølsom i dag, eller om jeg må skylde på hormoner eller noe annet – men jeg har grått masse.
Noen ting er så viktige for meg. Noen mennesker er så viktige for meg.
Da gjør det vondt når ting blir vanskelige og er i fare for å aldri bli som de var.
Jeg har alltid vært en person som ikke liker krangling, og det å ta opp ting ansikt til ansikt eller over telefon har vært vanskelig. Fordi det da blir så synlig hvor sårbar jeg er, hvor vondt jeg har det. Da er det lettere å ta det skriftlig – selv om jeg har innsett at skriftlig kan være farlig. Lettere å være sint da, lettere å angripe. Og det trenger ikke alltid vært så lurt, spesielt når angrepet kanskje ikke er så fortjent mot den personen som blir angrepet.
Jeg var urettferdig mot en venn i går. Jeg var fortvila og sint, men i steden for å ta det opp med den det gjaldt så blogget jeg om sviktende tillit. Men jeg har snakket med venninnen min nå, vi har begge fått forklart oss. Jeg innser at jeg overreagerte, og jeg innser iallefall at jeg burde pratet med henne om det. Men som sagt, sårbarheten min blir så veldig synlig i slike saker – og det er noe jeg hater.
Innlegget mitt var urettferdig, og kommentarene deres var urettferdig. Men jeg unnskylder dere med at dere ikke kjenner vedkommende, og kun kommenterte for å støtte meg. Men så slem og dårlig venn som det ble kommentert om, det er hun ikke. Det er jo ikke for ingenting at dette er en av mine beste venner. Jeg var såret og skuffet, og følte tilliten var borte – men den er ikke det. Vi kom bare innom en misforståelse, hvor jeg tror vi begge overreagerte og følte oss urettferdig behandlet.
Jeg elsker venninna mi, og vil ikke for noe i verden miste henne. Jeg var sint og skuffet, men jeg kommer over det. Hun var sint og skuffet, og jeg håper hun kommer over det.
Godt å få pratet ut litt, men vondt å være så sårbar . . . Overfølsom!
Overalt får jeg høre at det er ikke min feil. Det er ikke min skyld det som har hendt meg. Noen andre hadde ansvaret, men aldri meg. Jeg får høre at jeg er et offer.
Men hvorfor i helvette er det jeg som straffes da?
Hvorfor er det jeg som har gått gjennom et helvette år etter år? Hvorfor er det jeg som blir sett ned på, dømt pga mine problemer? Hvorfor er det jeg som straffes??
Hvorfor gjør du dette mot meg? You are supposed to help me, not crush me! Endelig, etter mange år i helvette, så begynner jeg å få det bra. Jeg selvskader meg ikke lenger. Ingen tanker om selvskading, what so ever. Kveldene er ikke lenger så ensomme og triste som de var før. Jeg har det BRA.
Så kommer du og ødelegger ALT. Gjør meg usikker, redd og trist. Sint! Dette var det siste jeg trengte nå, det SISTE! Og du gjør det for ingen grunn! Har jeg ikke lidd nok? Fortjener jeg ikke å ha det bra? Hvorfor skal lykken taes i fra meg, når jeg bare nylig har funnet den fram igjen? Hvorfor straffer du meg?
Hvorfor tror du meg ikke? Det var skrevet ærlig og oppriktig, det var ikke skrevet for å lure deg på noen måte. Jeg er ikke slik, jeg lyver ikke – jeg kan ikke å lyve. Den dårlige samvittigheten min hindrer meg i å lyve. Jeg var stolt og glad når jeg viste deg hva jeg hadde skrevet! Så kommer du å stiller spørsmålstegn ved det… Det var ALDRI i mine tanker, og hadde jeg visst at du tok det slik ville jeg aldri vist deg det.
Jeg vil be deg dra til helvette, fordi jeg er så sint på deg. Men jeg er ikke slik. Jeg blir sint, veldig sint – men å be deg dra til helvette løser ingenting. Det hjelper meg ikke, det gir meg bare dårlig samvittighet fordi jeg er så ond. Jeg kan gjerne innrømme at jeg er sint, men å rope og skrike mot deg – det hjelper meg ikke. Det er bare slik jeg er. Forstå det… Jeg er ikke utaggerende.
Jeg ser ikke fram til å treffe deg igjen, jeg vil helst ikke se deg igjen, aldri prate med deg mer. Men vi snakkes på onsdag, jeg lover – selv om jeg er så sint så sint!
