~Life as it is~

Alle feiler innimellom. Alle gjør ting de kan komme til å angre på. Alle vil innimellom fraskrive seg ansvar og skyld. Det er menneskelig. Alle har gjort det før, og alle vil komme til å gjøre det igjen. Noen ganger havner man bare i situasjoner som

1.) får fram det verste i deg
2.) får deg til å si eller gjøre ting du ikke forstår kan få dype konsekvenser
3.) får deg til å angre og skjemmes
4.) får deg til å ville fraskrive deg alt av ansvar og all skyld

Jeg har vært der mange ganger. Alt for mange ganger. Og jeg har ikke forstått hvorfor jeg ikke har klart å gjøre noe med det. Jeg har vært så klar over situasjonen, men jeg har ikke klart å handle annerledes. Og tro meg, jeg har hatet meg selv for det. Mange ganger.

For et par år siden, fikk jeg vite grunnlaget til hvorfor ting har vært som de har vært. Hvorfor jeg til stadighet har kommet i slike situasjoner. Jeg fikk vite at jeg hadde emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse (borderline) og unnvikende (engstelig) personlighetsforstyrrelse. To diagnoser som rett fram sier at JEG ikke takler kritikk, eller det jeg føler er kritikk. Det forklarer hvorfor jeg prøver å forsvare meg selv med angrep, når jeg selv føler jeg blir angrepet. Det forklarte SÅ mye.

Lettelsen jeg kjente da jeg leste om borderline, og visste at dette var meg – tror jeg det er få som kan sette seg inn i. Jeg forsto at det fantes en forklaring på hvorfor jeg hadde gjort som jeg hadde gjort. Ikke en unnskyldning, men en forklaring. Det var ikke jeg som var sånn, det skyldtes en sykdom. En sykdom jeg kan kjempe i mot, og bli kvitt. JEG kan endre meg. Jeg kan aldri ta tilbake ting som har hendt, men jeg kan jobbe mot at det ikke skal skje igjen.

Og det er der jeg er nå. Fortsatt er det vanskelig for meg. Vanskelig å oppleve kritikk (eller det JEG føler er kritikk). Det er vanskelig å stole på folk. Det er vanskelig å innrømme ting – hvordan jeg har det, hvor redd jeg er, hvordan jeg tenker om meg selv, hvor feil jeg tar og hvor mislykket jeg føler meg. Det er vanskelig for meg å si “hei, jeg vet jeg tråkte over en grense i går, tilgi meg”. Det er vanskelig å takle sykdommen.

Men jeg gir ikke opp. Jeg kjemper. Det er en daglig kamp, mot både det ene og det andre. Noen dager vil jeg bare ligge i senga mi hele dagen, og bare gi opp – alle har vel slike dager, enten de er psykisk syk eller ikke. Andre dager har jeg masse pågangsmot, og ser lyst på framtiden. Men de fleste dagene er helt ordinære. Jeg er hverken positiv eller negativ til framtiden, jeg tenker ikke på den. Jeg fokuserer på nåtiden. På meg selv. På datteren min. På familien vår. Jeg gjør mine plikter hjemme i huset. Jeg bare prøver å fungere, komme meg gjennom en dag uten hverken bekymringer eller falsk optimisme. (les her, og forstå hva jeg mener med falsk optimisme)

Jeg vet at jeg med tiden skal klare dette. Jeg har vært på god vei før. Jeg vet at det er mulig å bli såpass kjent med seg selv og borderline, at man lærer seg å kjenne tegnene for de dårlige periodene – og at man kan klare å avverge de største katastrofene. Jeg har vært der før. Jeg har tatt et lite steg tilbake, men det har sine årsaker.

Jeg tror og mener at man må ha trygge omgivelser og stabilitet, innenfor behandling. Å ha en behandler man kan snakke med, som man føler seg trygg på. Faste avtaler. Det har jeg tro på. For jeg har vært der, jeg har merket at det har hjulpet. Det har fått meg mer reflektert og gitt meg mer selvinnsikt, dessverre er jeg der ikke nå – men jeg vet det er mulig, og det er det jeg kjemper for nå. Faste avtaler, med trygghet og stabilitet. Det tar tid, men det er verdt det.

Jeg er klar over at jeg har “mistet” mange år, og at jeg fortsatt kommer til å “miste” flere. Men det er verdt det til slutt. Da er jeg klar for å gå videre, det krever babyskritt og tid – men det er verdt det.

For hver gang man rusher inn i noe man ikke er klar for, jo større og mer smertefullt blir tilbakefallet og nederlaget. Man må føle seg trygg på at det går, man må ha god hjelp og støtte – og ha brukt tid på det, jobbet med det og segselv. Da tror jeg at man er bedre rustet for å klare de oppgavene man har foran seg.